Nobelprisvinneren og antikken

I dag fikk Jon Fosse årets nobelpris i litteratur og dette blogginnlegget er skrevet i lutter begeistring – ikke minst siden jeg så hans versjon av Oresteia på Det norske teateret så sent som forrige uke.

Både for det internasjonale og det norske publikum er nok hans arbeider med antikken mindre kjent.  Nobelpriskomiteens  kortbegrunnelse var som følger: “for his innovative plays and prose which give voice to the unsayable”. Og det er selvsagt først og fremst  hans originaldramaer og romaner som skal og bør trekkes frem, men jeg la også merke til at lederen for nobelkomiteen nevnte oversettelser i sin tale -  skjønt da han kom tilbake til oversettelse mot slutten av sitt foredrag var det kun oversettelsen av Rilkes Duino-elegier som ble nevnt.

Hittil har jeg ikke funnet noe om Fosses beskjeftigelse med antikken i forbindelse med prisen.  Det er selvsagt ikke underlig – ikke minst gitt at dette ikke utgjør noen veldig stor del av hans produksjon – men jeg vil mene at det her ligger  minst en vitenskapelig artikkel på vent. Og jeg vil våge å påstå at en slik studie også vil kaste viktig lys over Fosses forfatterskap i sin helhet. Men mens jeg venter på at noen skriver denne artikkelen kommer jeg altså med et begeistret lite blogginnlegg basert på  nyheten.

Nobelprisvinnere og antikken

Hvert år forbereder jeg meg mentalt på at nobelprisen i litteratur kan gå til en forfatter som på et eller annet vis forholder seg til antikken. Den kanadiske novelleforfatteren Alice Munro som selv studerte classics og har skrevet flere noveller der karakterene nettopp er latinlærere eller studerer classics vant prisen i 2013. En annen som ofte nevnes som en god kandidat til å vinne er en annen kanadier, lyrikeren Anne Carsons, som også studerte classics og bl.a. har brukt Catull i sine dikt. Også Ali Smith som omtales som ""Scotland's Nobel laureate in waiting" bruker antikkens litteratur - ikke minst Ovids Metamorfoser. Men årets pris gikk altså til norske Jon Fosse. Skjønt også han har altså brukt antikken, dvs. han har bearbeidet gresk tragedie til norsk – både Sofokles og Aiskylos.

Fosses befatning med antikken er først og fremst gresk tragedie.Og han har nå oversatt eller laget sin versjon av alle tre tragediedikterne.  I 2008 satte Det norske teateret opp en Sofokles-aften, kalt «Døden i Teben». Dette var en sammenstilling av de tre tragediene Kong Ødipus,Kong Ødipus i Kolonos og  Antigone. I 2010 spilte Nationaltheatret Fosses versjon av Euripides' Ifigenia i Aulis og denne høsten spilles hans versjon av Oresteia på det norske teateret.

Fosses siste greske tragedie: Oresteia

Forrige uke var jeg så heldig å se Fosses Oresteia på Det norske teateret sammen med studenter og ansatte på klassisk ved UiO. Det var en stor og sterk opplevelse. Siste forestilling lørdag 7. oktober – løp og kjøp!

Christine Amadou har skrevet en meget lesverdig anmeldelse av denne i Norsk Shakespearetidsskrift. Hun skriver bla. om hvordan  Fosse kler gresk tragedie eller gresk tragedie kler Jon Fosse. Det er virkelig sant i dette tilfellet og skuespillerne - særlig Gjertrud Jynge  -gjør en svært god jobb med å få frem teksten. Ikke minst kler Fosses repetitive stil tragedien. Han har også klart å kutte ned teksten uten at noe vesentlig synes å gå tapt (skjønt her trenger man en nærmere studie av teksten. En kollega kommenterte i ettertid at hun savnet de typiske dyremetaforene til Aiskylos). Jeg synes særlig bruken av korpartiene i de første to tragediene er godt løst. I de to første tragediene er det delvis karakterer på scenen (korleiar 1 og 2)  som fremfører korets replikker og delvis et «off stage» kor bestående av en innspilt Bjørn Sundkvist (kor). I den siste tragedien, Eumenidene (her kalt Atene) har han imidlertid beholdt koret av furier. Jeg synes også han klarer å fremstille  den antikke gudeverdenen på en måte som får den til å virke helt naturlig uten å bli dagligdags. 

Jon Fosse har ikke forholdt seg direkte til den greske teksten. Hans bearbeidelse er basert på andre oversettelser, ikke minst Ted Hughes versjon fra 1999. Fosses versjon er dermed også et godt eksempel på hvordan antikkresepsjonen går gjennom en lang tradisjon og flere ledd. Alt dette og mer til burde noen virkelig føle seg kallet til å studere.

I mellomtiden har man altså fortsatt mulighet til å se oppsetningen i noen få dager til. Da jeg besøkte teateret var det dessverre bare halvfullt i salen, men mens jeg skriver dette poppet det en e-post fra Det norske teateret inn i e-post inboksen min  med feiring av Jon Fosse og reklame for forestillingen. Så håpet er at det nå blir fullt. Ja, kanskje til og med noen ekstraforestillinger. Hvem vet?

Selv om Fosses forfatterskap er veldig mye mer enn gresk tragediegjendiktning, kan jeg ikke se noen bedre måte å feire ham på enn å gå i teateret. Og uten å «spoile» det hele: Tragedien er sterk og blodig, men ikke bare trist. I den siste delen får vi en rocka Apollon og en bokstavelig talt glitrende Atene. I ren grand prix-stil river hun opp konvolutten som røper hennes dom over Orestes. Det mangler bare at hun sier:  "And the winner is?" Og i dette tilfellet er selvsagt svaret:  Jon Fosse!