Blogginnlegg nr 1: En programerklæring for studiet av antikkresepsjonen

Etter litt skjelving er jeg kommet frem til at det første innlegget på denne bloggen bør være et flammende innlegg for antikkresepsjonsstudienes relevans. Å studere antikken i ettertiden har lenge vært en artig ting man har gjort i tillegg til de «egentlige» antikkstudiene. Mens de "egentlige antikkstudiene" i størst mulig grad har søkt å finne ut hvordan tingenes tilstand var i antikken selv, har studier av den klassiske tradisjon vært et eget «departement» der man har sett på f.eks. Shakespeares bruk av episoder fra Metamorfosene som en bekreftelse av Ovids storhet. Men hvorfor er vi opptatt av antikken? Hvordan har den blitt overlevert? Hvordan preger overleveringen våre tolkninger av antikke tekster og monumenter? Det å studere hvordan antikken er blitt brukt og studert i ettertiden søker svar på slike spørsmål og flere. Ikke minst gir det å ta andre tiders tolkninger av antikken med i betraktning i vårt møte med antikken oss både nye innfallsvinkler og - kanskje aller viktigst - en bevissthet om våre egne briller i møtet med antikken.

Universitetetsbiblioteket i Oslo har akkurat fått tilgang til hele Oxford handbooks online-serien  (dette er et godt tips til alle studenter!) . Da vi ansatte fikk mail om dette gikk jeg sporenstreks til The Oxford Handbook of Roman Studies redigert av Alessandro Barchiesi og Walter Scheidel. Boken er for det første et glimrende eksempel på at resepsjonsstudiene I mange kretser allerede er integrert I antikkstudiet. Redaktørene helt naturlig lagt inn resepsjon som en av tilnærmingene (approaches) til antikken på linje med antropologi og kjønn. For det andre er artikkelen om resepsjon av Andrew Laird svært «to the point» (i tillegg til at den anbefaler min bok fra 2002 i seksjonen «Further reading»). Artikkelen starter med en referanse til maleren Henri Matisse som setter problemstillingen på spissen:

Henri Matisse once remarked that a spectator who responds to an artwork by trying to identify with those who lived at the time it was created is impoverishing himself, “a bit like the man who searches, with retrospective jealousy, the past of the woman he loves” (Flam 1973:135). Something similar could be said of anyone who’s interest is Roman culture excludes the richness of reception. The importance of Rome consists in the enormity and dynamism of it’s legacy (s.2).

Og så fortsetter Laird med en akademisk versjon av Monthy Python’s berømte svar på spørsmålet “What did we ever get from the Romans”.