Romersk luksus

For tiden sender NRK en podcastserie om luksus og tidsskriftet ARR lanserer et temanummer om det samme i slutten av august. Temaet er også populært utenfor landets grenser – denne sommeren er det en utstilling om luksus i British Museum.

Podcastserien ser på luksus både i samtid og fortid og prøver å koble perspektivene. I denne serien hadde jeg den glede å bli intervjuet i den første episoden for å si noe om romernes forhold til luksus. Det er alltid utfordrende for en som er vant til å jobbe med spesifikke tekster å si noe generelt, men det var definitivt en artig øvelse. Ikke minst var det en god anledning til et gjensyn med interessante tekster på en litt ny måte og å reflektere over forholdet mellom det antikke og det moderne. I dette innlegget deler jeg noen tanker jeg gjorde meg rundt tekster jeg puslet med i forbindelse med forberedelsene til podcasten.

Ambivalens og skrekkblandet fryd

Romerne er ofte forbundet med luksus -­ ikke minst i populærkulturen. Når man tenker på romere ser man dem typisk for seg liggende på en bankett dinglende druer foran nesen i et luksuriøst marmorpalass som i maleriet av keiser Heliogabalus som innleder denne artikkelen. Som med så mye annet når man snakker om en lengre periode og et større geografisk område så finnes det ikke ett enkelt svar på hvordan romerne så på luksus eller forholdt seg til det. Her spriker kildene.

På den ene siden har vi forfattere som er sterkt imot luksus, som f.eks. Sallust og Seneca, fordi de mente at luksus var roten til alt vondt. I følge Sallust i hans verk Bellum Catilinae  gjorde luksus  romerske soldater bløte, førte til moralsk forfall og fjernet fokus fra det man anså som kjerneverdiene i det romerske samfunn. Romerne skulle være flittige og drive med nyttige ting – det romerne kalte negotium (arbeid). Luksusen var kort sagt nesten årsaken til romernes nedgangstider. Disse røstene var selvsagt på sitt sterkeste når man nettopp så store utslag av luksus rundt seg. Det er neppe noen tilfeldighet at en av de største kritikerne av luksus, Seneca, var tett på en av de mest luksuriøse keiserne vi kjenner, nemlig Nero.

På den andre siden ser vi både i tekstene og arkeologien at Roma var full av luksus, så noen må  ha verdsatt den. Store deler av overklassen og mange av keiserne dyrket åpenbart luksus. De omga seg med luksusprodukter, bygget store villaer og innredet dem luksuriøst og overdådig og hadde mye fritid – otium i motsetningen til negotium. Dette var ikke bare negativt. Dette var folk som skapte arbeidsplasser. Ikke minst satte overklassen pris på og sysselsatte kunstnere og arkitekter som vi jo kan nyte godt av i dag både som turister som ser på vakre antikke ruiner og skulpturer og mer generelt i vår kunst og kultur, der vi nyter godt av en arkitektonisk og kunstnerisk tradisjon basert på det som en gang var luksus. Det var også mange av disse som nettopp støttet diktere.

Det er imidlertid vanskeligere å finne ren hyllest av luksusen, men et interessant fellestrekk er at de som omtaler luksus åpenbart frydet seg over å beskrive selve luksusen – enten det er kritikk eller parodi, prosa eller poesi. Særlig kritikerne tilbyr svært suggererende beskrivelser av hvordan folk lever i sus og dus. De går i detalj om hvordan villaer vokser frem og tar over store naturområder og alt det pikante som skjer på bankettene i en slags skrekkblandet fryd.

Toppen av luksus

En standardpassasje når man snakker om romere og luksus er Plinius den eldres passasje om perler i sitt encyklopediske verk Naturalis historia (ca. 77 e.Kr). I dette partiet av boken (9.LVIII.117-122)  beskriver han bl.a. nokså foraktfult hvordan en romerinne poserte med smykker verdt 40 000 sestertser (åpenbart en svimlende sum)  bare i et forlovelsesselskap, men dette var ikke det verste eksempelet på luksus, skriver han (nec haec summa luxuriae exempla sunt.). Og så går han over til å fortelle en anekdote om den kanskje mest luksuriøse kvinnen i historien, nemlig Cleopatra, som han ikke nådig  kaller «horedronning» (meretrix regina). Luksus hadde også ofte en dimensjon av erotisk utrskeielse.

En gang inngikk Cleopatra et veddemål med sin elsker Marcus Antonius om at hun kunne klare å bruke hele 10 000 seterstes på en eneste bankett. Banketten startet nokså vanlig til Cleopatra å være og Marcus Antonius tenkte hun ville tape, men så tar derimot Cleopatra av seg den ene øredobben – verdt en vanvittig sum  -  puttet den opp i eddik og drakk. Dommeren stoppet henne da fra å drikke den andre, og utbrøt at Antonius hadde tapt slaget. Og Cleopatra ble selvsagt den ufortrødne vinneren og romerne fikk en utrolig historie om luksus som har foret folks fantasi gjennom århundrene – bare tenk på Elizabeth Taylors fremtoning i den berømte Hollywood-filmen fra 1963.

Plinius er åpenbart ingen fan her, men samtidig er han et godt eksempel på hvordan luksusen også fascinerer ham og trigger fortellergleden. Dette er en svært levende passasje i et verk som ikke alltid er en like stor fryd for andre enn spesielt interesserte.

Luksus som politisk kamparena

Hvor mye lit skal man feste til en slik anekdote? Oversetteren i Loeb classical library har utstyrt teksten med følgende fotnote: «No such vinegar exists; Cleopatra no doubt swallowed the pearl in vinegar knowing that it could be recovered later on” (s.244) . Skjønt det er vel neppe poenget her. Antikkens anekdoter var ikke nødvendigvis ment som sanne historier, men som eksempler på noe helt essensielt, slik f.eks. biografen Plutark fremhever i sin dobbelbiografi over Aleksander og Caesar (kap.1). Om anekdoten er sann eller ei, er helt irrelevant. Den forteller derimot svært mye om det samtidige synet på både Cleopatra spesielt, kvinnelige ledere og kvinner generelt - samt ikke-romere. Ikke minst er den et uttrykk for hvordan luksus ble brukt politisk. For man må huske at Cleopatra ikke var noen hvem som helst. Cleopatra var ikke bare den store romantiske figuren vi kjenner fra Shakespeare og Hollywood. Hun var også en egyptisk dronning som inngikk strategiske allianser med fremstående romere – i tråd med den tidens politiske bruk av ekteskap – først Caesar og så Marcus Antonius.

Å skjelle ut sine motstandere for å leve et liv i luksus var et velkjent retorisk grep i romersk politikk. Dette var ikke minst tydelig i kampen mellom Octavian, den senere keiser Augustus, og Marcus Antonius. Dette var ikke bare en krig på slagmarken som endte med Augustus’ seier i slaget ved Actium 31.f. Kr, men en propagandakrig i Roma. Augustus måtte få dette til ikke å se ut som en borgerkrig, men en krig mot det uromerske representert ved den egyptiske dronningen Cleopatra og Marcus Antonius’ overdådige luksus og mangel på magamål. Og jo mer luksuriøst ryktene hevdet at Marcus Antonius oppførte seg, jo mer dydig og spartansk levde tilsynelatende Augustus. Han elsket å fremheve hvordan han levde i et enkelt hus på Palatinen. Selv om vi nok kan synes dette ser ganske fjongt ut i dag skriver biografen Sveton (Augustus 72) om hvordan dette var ganske alminnelig: «Huset var hverken stort eller flott og søylegangen var ikke lange». Ja, Augustus byttet ikke en gang soverom fra vinter til sommer. Og han sov på en madrass med lite fyll og elsket å gå med en toga vevet av sin kone eller datter (73). Det er som kjent vinnerne som skriver historien og det er i dette lyset vi bl.a. må se fremstillingen av Cleopatras og Marcus Antonius’ luksus.

Luksus som motstand og tilbaketrekning

Som Plinius’ omtale av Cleopatra antyder er det ofte en erotisk dimensjon ved luksus. Luksus er knyttet til gjenstander og fritid (otium), men også til erotiske utsvevelser som foregår i denne fritiden og kan kobles til luksuskontekster.

De romerske kjærlighetsdikterne dyrket typisk otium snarere enn negotium og skulle «make love not war». Dette er i opposisjon til Augustus’ ønsker om moderasjon og moral, som bl.a. manifesterte seg i hans ekteskapslover. Denne holdningen er også i opposisjon til militærstaten og eposets sfære. Dikterne drev derimot med det de kalte kjærlighetens krigføring (militia amoris). Men – som Properts skriver – ingen soldat skulle bli født av hans blod (2.7.14). Augustus ønsket inderlig et epos om Romas bedrifter, men kjærlighetsdikterne unndro seg gang på gang og kom i sine dikt med forskjellige bortforklaringer (såkalte recusationes).

At det å leve et liv i luksus også  kunne bli sett på som en form for tilbaketrekning i andre sammenhenger ser vi hos Plutark. Siste del av hans biografi den militære helten, men også livsnyteren, Lucullus (118-57-57/6 f. Kr) – et av standardeksemplene på et romersk luksusdyr og mannen bak uttrykket «et lucullisk måltid» og mang en restaurant – er et oppkomme av beskrivelser av luksus.  Men i innledningen til den siste delen om Lucullus’ liv etter at han kom hjem fra sine militære bragder  fremmes det som en hypotese at hans luksusliv var en tilbaketrekning fra en politisk tilstand som han skjønte det ikke gikk an å øve bot på (38) og det kan man jo på mange måter gi Plutark rett i når man ser hva som skjedde i de påfølgende årene og med de av hans kolleger som ikke ga seg.

Ikke svart/hvitt

Hos de elegiske dikterne, Properts, Tibull og Ovid, er det også en høy tilstedeværelse av det vi vil kalle luksusobjekter; perler, dyre stoffer, parfymer og fargerike smykker er det deres elskede piker ønsker seg, men her er dikterne mindre positive. De elegiske dikterne var ikke like glad for mye pynting hos den elskede. Ja, diktere som Properts verdsetter den nakne kroppen aller høyest, som vi f.eks. ser her i åpningen av dikt 1.2:

Säg till hva gagn, min kära, gå ut med sista frisyren

och låta dräkten från Kos bölja i luftiga veck?

Varför övergjutna ditt hår med Syriens myrra,

föra dig själv til torgs pyntad med utländska ting,

Vanställa medfödd naturlig grace med innhandlat grannlåt

och inte låta din kropp stråla av eget behag?

Inga medel, tro mig, finns att forhöja din skönhet;

Amor, den nakne, skyr all slags förkonstling och flärd.

(overs. Björkesson 1992)

På den annen side tegner de ikke et helt svart hvitt bilde. I den tredje boken  av Ovids lærebok i kjærlighet, Ars amatoria, der han retter seg mot kvinner anbefaler Ovid definitivt ikke kvinnene å kle seg i de dyreste stoffene, men hans alternativer er heller ikke de billigste eller nødvendigvis motsatsen av luksus. Kjærlighetsdikternes bruk av luksus har i de siste tiårenes forskning i det hele tatt inngått i en sofistikert lesning av diktene både i litteraturhistorisk, metapoetisk, kjønnspolitisk og realpolitisk kontekster som gjør det enda mer utfordrende å komme med lettvinte generaliseringer.  

Og det er ikke bare når det gjelder de materielle utslagene av luksus at dikterne viser moderasjon. Også  når det gjelder otium (fritid/hvile) er det en viss ambivalens å spore selv hos kjærlighetsdikterne – i hvertfall av og til og i dystre øyeblikk. I siste strofe av dikt 51 der kjærlighetsdikteren Catull sjalu kikker på sin elskede Lesbia utbryter han:

Hvilen (otium) Catullus, en lidelse er den for deg:

Den ildner deg opp, gjør deg støyende vill.

Hvilen har ofte tilintetgjort konger

og skinnende byer.

(overs Grip og Hagerup 2018)

Litt moral til slutt

Som nevnt er det ikke unaturlig at det nettopp er i perioder med mye luksus at kritikken florerer. Under keiser Nero får vi både et komisk og et kritisk blikk på luksus.

I hoveddelen av det som er bevart av den romerske romanen Satyricon  gir Petronius en svært detaljert beskrivelse av en middag hos oppkomlingen Trimalchio. Samtalen er vulgær nok, men det er særlig beskrivelsen av maten som er over alle støvleskaft – noe fortelleren gir tydelig uttrykk for hvis noen skulle vært i tvil. Dette er også inspirasjonen til Fellinis film ved samme navn som jo også har bidratt til visualiseringen av romernes luksusliv.

Men la oss avslutte med en filosof.  Filosofen Seneca d.y. hadde den skjebne å være Neros lærer, så han kunne definitivt studere hans luksus på nært hold. Seneca fikk ikke uventet sparken og tok sitt eget liv– etter sigende i et badekar – noe som er et yndet motiv i kunsten – da Nero var etter ham. 

Seneca tilhørte den stoiske skolen. I dag er den kanskje best kjent gjennom uttrykket «stoisk ro». Det er en filosofisk skole med et bredt program, men selvkontroll er et viktig nøkkelord – derav også relevansen for luksus, som jo ofte knyttes til det motsatte. Luksus er derfor et tema som går igjen i flere av Senecas skrifter. Han er ikke overraskende svært skeptisk luksus og omtaler det som sykdom.

Mange av hans etterlatte skrifter tar form av brev og de slutter ofte med en slags fyndig formulering. Dette er tilfellet i brev nummer to i samlingen til Lucilius. Her kommer han med utsagnet:

Non qui parum habet, sed qui plus cupit, pauper est.  

Det er ikke den som har lite som er fattig, men den som ønsker mer, eller som Eiliv Skard skriver i sin nynorske oversettelse (1941): «Å vera fattig er ikkje det å ha lite, men å trå etter meir».

For ikke å avslutte altfor moralistisk: Seneca er også en stor kilde til beskrivelser av banketter. En forsker har omtalt hans omtaler av mat som «repellent vividness». Igjen er vi kanskje tilbake til ambivalensen - eller i hvert fall denne skrekkblandede fryden over luksusen.

Tekster omtalt i teksten

Catull, Samlede dikt. Gjendiktet av Johann Grip Henning Hagerup (Kolon 2018). Dikt 51 omtalt i teksten, men mange dikt relevante.

Ovid, Ars Amandi – Kunsten å elske. Gjendiktet av Thea Selliaas Thorsen (Gyldendal 2006). Referert til bok 3 passasjen 129-134.

Plinius d.e. Naturalis historia. Kap. 58.  En åpent tilgjengelig engelsk versjon finnes her: Pliny the Elder, The Natural History, BOOK IX. THE NATURAL HISTORY OF FISHES., CHAP. 58.—INSTANCES OF THE USE OF PEARLS. (tufts.edu)

Plutarchos, Livsskildringer med sammenligninger. Til norsk ved Henning Mørland, bind 1(Aschehoug 1967). Livet til Lucullus kap. 37 og ut.

Properts, Elegier. Tolkade och kommenterade av Ingvar Bjørkesson [1992] (Natur och Kultur 2002). Luksusgjenstander særlig nevnt i 1.2;

Sallust, Krigen mot Catilina (Bellum Catilinae) oversatt av E. Kraggerud i Catilina & Ibsen (Aschehoug 2005). Særlig aktuelle avsnitt 10-13.

Seneca, Moralske brev til Lucilius omsette frå latin i utval ved Eiliv Skard (Klassiske Bokverk, Det norske samlaget 1941)

Sveton, Romerske keisere. Til norsk ved Henning Mørland (Aschehoug 1974). Biografien over Augustus. Om hans moderate livsførsel kap. 72-78.

Noe relevant sekundærlitteratur

Kapittelet “Luxury, Antiquity and the Allure of the Antique” fra boken med den på alle måter treffende tittelen Luxury. A Rich History (Oxford 2016) av Peter McNeill og Giorgio Riello er et flott sted å starte en undersøkelse av romerne og luksus. Jeg er svært takknemlig for at Emil Nicklas Johnsen i redaksjonen for podcasten om luksus kyndig tipset meg om dette! For diskusjonenen jeg refererte til om romersk kjærlighetsdiktning, se bl.a. L. Bowditch, «Propertius and the gendered rhetoric of luxury and empire», Comparative Literature Studies 23.3 (2006); R. Gibson, «Ovid , Augustus and the Politics of Moderation»  i Gibson et al. The Art of Love (Oxford 2006); J. Griffin,  «Augustan poets and the Life of Luxury, Journal of Roman Studies 66 (1976); M.Wyke, The Roman Mistress (Oxford University Press 2002). Sistnevnte er også relevant for vurderingen av Cleopatra (særlig kapittelet «Meretrix regina»).  Om banketter, se E. Gowers, The Loaded Table. Representation of Food in Latin Literature (Oxford 1993). Om Seneca og mat spesielt (og mitt sitat om hans «repellent vividness»): C. Richardson-Hay,  Dinner at Seneca’s Table», Greece & Rome 56.1 (2006).