I 1953 skriver forfatter Ray Bradbury om fremtiden han frykter. Veggene i huset er dekket av TV-er og kona i huset hører på radio gjennom øretelefoner festet på hodet. Mannen forsøker å snakke til kona, men får ikke kontakt. Han finner ut at den eneste måten å kommunisere med henne på, er gjennom en radiostasjon.
– Jeg tenker litt på denne boken når jeg sovner på kvelden med podcast på øret, sier professor i medievitenskap ved UiO, Trine Syvertsen.
Den 11. mai lanserer hun sin nye bok «Media Resistance: Protest, Dislike, Abstention». Der skriver hun om hvorfor nye medier alltid har blitt møtt med reaksjoner og protester fra mange.
Medieskepsis er ikke noe nytt i menneskets historie. Filosofer i antikken bekymret seg for alfabetets ødeleggende virkning på folks hukommelse. Kirken bekymret seg for trykkekunstens mulighet for å spre annet enn Bibelen. Syvertsen har konsentrert seg om massemedienes tidsalder fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag. Fra populærlitteratur og radio til TV, film og tegneserier og i dag sosiale medier.
– Alle disse mediene har blitt kritisert for å undergrave moral, kultur, opplysning, demokrati, fellesskap og helse, sier Syvertsen.
Ville forby TV
Lærere var lenge den yrkesgruppen med størst skepsis til nye medier. I flere land engasjerte de blant annet protester mot tegneserier.
– Lærerne som oppfordret elevene sine til å lese klassisk litteratur, likte dårlig at de isteden leste tegneserier. Typiske tegneserieord som «SPLASH» og «SVOSH» ble sett på som ødeleggende for elevenes leseevne.
Kino møtte også stor motstand. Det trakk ungdommer ut av hjemmet og inn i mørke rom sammen med andre ungdommer. Flere mente at film og TV kunne føre til skader på hjernen og synsevnen.
– I USA var det store bevegelser som kjempet for å avskaffe TV fullstendig. De mente TV-titting var pasifiserende og hindret amerikanere i å leve det ekte og autentiske livet, sier Syvertsen.
Som del av sin langsiktige kamp for å få forbud mot TV, fikk bevegelsen «TV Free America» på 90-tallet med seg mange amerikanere på å gjennomføre TV-frie uker. Flere tusen skoler arrangerte dette og initiativet fikk støtte fra den amerikanske helseministeren. Til og med paven oppfordret til TV-fri uke under pinsefeiringen i 1995.
TV-motstanderne i USA var opptatt av at de ikke skulle fremstå som sure og bakstreverske. TV-fri uke skulle være gøy. Mange brukte konseptet til å markedsføre foredrag, musikkfestivaler eller andre arrangementer.
En personlig kamp
Etter internett og sosiale mediers inntog, har TV-fri uke endret navn til skjermfri uke. Kampen som før rettet seg mot politisk lobbyvirksomhet med mål om regulering og kontroll, er nå i større grad blitt et personlig prosjekt. I en tid hvor sosiale medier er overalt og ofte svært integrert i folks fritid og jobb, er motstandskampen vanskeligere enn noen gang, mener Syvertsen.
– De som ville ha en TV-fri-uke kunne bare trekke ut kontakten, mens det er langt mer krevende å ta en uke vekk fra Facebook. Man må for eksempel notere ned kontaktinformasjon på vennene sine sånn at man kan ringe dem eller sende epost, og man må bruke sosiale medier til å informere om at man ikke skal være på sosiale medier. Det er også et paradoks at de som arrangerer skjermfri uke bruker sosiale medier til å mobilisere.
Dagens virkelighet – med smarttelefoner, nettbrett og podcast på øret – minner om marerittet til forfatter Ray Bradbury. Trine Syvertsen mener det er viktig at dem som utvikler nye medier forstår motstanden.
– De som er for og de som er mot nye medier bygger oppfatningene sine ofte på de samme verdiene. Mens medieutviklere vil si at sosiale medier styrker fellesskapet og demokratiet, vil motstandere si at det svekker det. Begge leire har fellesskapet og demokratiet som sine verdier.
Trine Syvertsens bok «Media Resistance: Protest, Dislike, Abstention» er tilgjengelig gratis her. Hør Syvertsen snakke mer om mediemotstandens historie i podcasten "Krumsvik & Co".