Virginia Grace Kendall er kunsthistoriker og forskningsassistent ved DNIRs bibliotek. Hun er en viktig bidragsyter i prosjektet Digitalisering av historiske arkiv: Et romersk kapittel i HFs historie, som gjør instituttets arkivsamlinger mer synlige og tilgjengelige for studenter, forskere og allmennheten.
Det siste året har jeg, som bibliotekarpraktikant og vitenskapelig assistent ved Det norske institutt i Roma, fordypet meg i bibliotekets store og mangfoldige samling av særtrykk. Disse små trykksakene – tynne, ofte skjøre og ved første øyekast ganske anonyme – er en fryd å bla i. De bærer spor etter en lang rekke forskere som i sin tid var sentrale for den kunsthistoriske og arkeologiske virksomheten i Roma og langt utover byens grenser. Gjennom gamle eierskapsstempler og personlige dedikasjoner har jeg begynt å forstå nettverkene av mennesker som var knyttet til instituttet, interessene deres, og utviklingen av bibliotekets samlinger. Det har også blitt klart for meg at særtrykk er viktige – kanskje til og med uunnværlige – for å studere Det norske institutt i Roma og dets omgivelser, og institusjonshistorie mer generelt. Men hva er egentlig et særtrykk?
.jpeg)
Hva er særtrykk?
Et særtrykk (offprint, estratto, Sonderdruck, extrait osv.) er et kort utdrag fra en essaysamling, et tidsskrift eller en lignende publikasjon, trykt separat fra resten av utgivelsen for privat, ikke-kommersiell distribusjon til mottakeren – som oftest forfatteren selv. Fenomenet oppstod på 1700-tallet, og utveksling av særtrykk mellom forskere var lenge en selvfølgelig del av det akademiske livet. Forskere var avhengige av særtrykk som et verktøy for å spre forskningen sin og bygge nettverk; slik kunne de sende nye resultater til relevante institusjoner og kolleger. Yngre forskere sendte dessuten arbeidene sine til etablerte professorer for å få tilbakemeldinger og kanskje legge grunnlaget for et mentorforhold. Det er ikke veldig lenge siden forfattere fikk gratiseksemplarer av særtrykk i titalls eller hundretalls fra forlagene, og brukte dem aktivt for å skape og vedlikeholde forbindelser til andre forskere innenfor sine faglige nettverk.
Derfor er særtrykk viktige
I dag er det ikke lenger slik. I den upersonlige PDF-filens tidsalder er særtrykk blitt et utdatert verktøy for nettverksbygging, erstattet av digital tilgjengelighet. Dessuten får særtrykk sjelden oppmerksomhet som en del av den moderne trykkekulturen, som noe det er verdt å studere i seg selv. De har ikke tyngden til en ‘ordentlig’ bok, og ligner derfor mer på efemera – som brosjyrer, foredrag, tiltredelsesforelesninger eller småhefter laget til enkeltstående anledninger – enn på gjennomarbeidede publikasjoner. For bibliotekarer er de ofte vanskelige å katalogisere: De kan ikke behandles som helt uavhengige utgivelser, løsrevet fra tidsskriftet de opprinnelig sto i, men bør likevel registreres som egne poster i katalogen – enten de ofte hjemmesnekrede tittelsidene viser tydelig til førstegangsutgivelsen eller ei. Alt dette gjør at det ikke er uvanlig å finne biblioteker som ikke har gjort noe forsøk på å katalogisere særtrykkene sine, men lar disse små skriftene samle støv i (forhåpentligvis) syrefrie oppbevaringsbokser.
Særtrykk er i sin natur overflødige, og derfor også litt problematiske. Likevel bør de verken overses eller skyves til side. Carlos Spoerhase peker på at det fantes en tid da det å bygge opp slike «arkiver for akademisk utveksling» ikke bare var vanlig praksis, men ble sett på som nødvendig. Grunnleggerne av DNIRs bibliotek delte denne meningen. Det ser vi blant annet i et brev fra 1959, skrevet av daværende fungerende bibliotekar Hjalmar Torp til den danske arkeologen Ejnar Dyggve, der han beskriver hvordan det ble bygget opp en samling på rundt to hundre særtrykk basert på Dyggves egne særtrykk.
.jpeg)
Spor av akademisk utveksling
Denne spede samlingen av små estratti utviklet seg etter hvert til en formidabel samling. I dag rommer biblioteket ved Det norske institutt i Roma over 2500 særtrykk, hvorav 2331 er katalogisert. I den katalogiserte delen er 788 ulike forfattere representert. Og selv om samlingen strekker seg fra slutten av 1800-tallet og frem til vår egen tid, stammer hovedtyngden av særtrykkene fra publikasjoner utgitt mellom 1930- og 1960-årene. Disse små utgivelsene er forfattet av forskere fra hele verden og skrevet på mer enn femten språk, blant annet norsk, italiensk, tysk, engelsk, svensk, dansk, fransk, ungarsk, gresk, spansk, tyrkisk, nederlandsk, polsk, katalansk, portugisisk, finsk og kroatisk.
I arbeidet mitt valgte jeg å fokusere på tre hovedtyper av spor, som alle sier noe om proveniensen til et gitt særtrykk: eierskaps- eller gavededikasjoner, gamle katalognumre og håndskrevne notater eller dedikasjoner – hvor de håndskrevne tilføyingene er de viktigste. De fleste dedikasjonene er bare et stemplet eller håndskrevet, høflig standarduttrykk – som den vanlige franske frasen «hommage de l’auteur» – kanskje ledsaget av forfatterens signatur. Andre særtrykk inneholder derimot lengre og mer personlige hilsener, eller til og med hele håndskrevne brev, som i tilfellet med den norske nevrofysiologen Henrik Seyffarth.
Slike mer gjennomarbeidede notater gir både et innblikk i skikk og bruk i det akademiske miljøet på midten av 1900-tallet og fungerer som vinduer inn til personlighetene og livene til instituttets grunnleggere og deres mange forbindelser. Disse uanselige notatene viser hvordan ideer ble utvekslet, omgangsformer og kollegialitet som ble brukt for å pleie nyttige relasjoner, og de ekte vennskapene som resulterte i etableringen av institutter og museer.
Inspirasjon fra fortiden
Å studere de viktige forskerne som grunnla instituttet og de andre nasjonale forskningsinstitusjonene i Roma, er viktig og maner til ettertanke og selvrefleksjon. Jeg vil hevde at det både er nyttig og nødvendig å lære av dem vi «står på skuldrene til», og jeg har erfart at særtrykk er et usedvanlig viktig verktøy for å få til nettopp dette. Vi kan gjenkjenne noe av oss selv i det menneskelige ved disse håndskrevne dedikasjonene og relasjonene de avdekker; og vi kan la oss inspirere av den faglige gjensidigheten som særtrykkene både representerte og bidro til å opprettholde.
Dette blogginnlegget oppsummerer forskningsarbeid knyttet til bibliotekets pågående digitaliseringsprosjekt, støttet av Senter for digital utvikling ved HF. Instituttets bibliotek vil presentere mer omfattende resultater av arbeidet med særtrykk i den første av tre digitale utstillinger, som lanseres senere i april. Gjennom dette digitale formatet ønsker vi å synliggjøre innholdet i instituttets bibliotek og arkiv, og å gjøre våre særtrykk, fotografier og annet arkivmateriale lettere tilgjengelig for både studenter og forskere.
