De fleste kriger siden 1989 har ikke blitt utkjempet mellom stater. Skillene fra den klassiske krigføringen – mellom soldater og sivile, soldater og kriminelle, krig og fred – er ikke lenger like tydelige. Som for eksempel i dagens Afghanistan.
De siste årene har det foregått en stor internasjonal diskusjon blant statsvitere og antropologer om hvordan vi skal forstå de nye typene kriger som har oppstått etter den kalde krigen.
Den klassiske forståelsen av begrepet «borgerkrig» blir ofte upresist, når krigene går på tvers av landegrenser. Betegnelsen «new wars» har i stedet fått rotfeste blant mange eksperter og forskere.
Nye, gamle kriger
Men er de nye krigene egentlig så nye? Ved Universitetet i Oslo sitter to historikere som ser klare likhetstrekk til de gamle krigene i middelalderens Norden.
– Debatten om de nye krigene har inspirert oss i forståelsen av middelalderens borgerkriger, sier professor i historie Jón Viðar Sigurðsson.
Sammen med kollega og historieprofessor Hans Jacob Orning, leder han forskningsprosjektet: Nordiske «borgerkriger» i høymiddelalderen i et tverrfaglig og komparativt perspektiv.
Forskningen er tverrfaglig, fordi de samarbeider med europeiske statsvitere og antropologer. Komparativt, fordi de gjør sammenligninger - mellom middelalderens borgerkriger i Norden og dagens nye kriger – mer spesifikt i Guinea Bissau og Afghanistan.
1. Uklart skille mellom krig og fred
Perioden fra 1130 til 1260 blir regnet for å være den blodigste perioden i nordisk historie. Det var flere borgerkriger i Norge, Sverige, Danmark og Island.
– I noen perioder var disse borgerkrigene svært intense, mens det i andre perioder gikk langt roligere for seg, sier Hans Jacob Orning.
– Og her er vi inne på det første fellestrekket mellom middelalderens kriger og dagens nye kriger: Det uklare skillet mellom krig og fred, sier Sigurðsson.
De norske borgerkrigene blir regnet for å vare fra den norske kongen Sigurd Jorsalfares død i år 1130 helt frem til Skule Bårdssons fall i 1240. Men krigene var ikke alltid like blodige og harde.
– Det hendte faktisk at familier plasserte brødre på hver sin side av konflikten for å helgardere seg, og dette påvirket hvordan kampene ble kjempet. Når slektninger stod på hver sin side, hendte det at mekling ble valgt foran sverdet, forteller Orning.
2. Mange grupperinger involvert
En annen likhet mellom de nye krigene og de nordiske middelalderkrigene, er at det var mange ulike grupperinger involvert. Krigene stod ikke bare mellom to parter, noe som gjorde fiendebildet svært uklart.
– Det var flere konflikter som gikk inn i hverandre og ofte gikk de på tvers av landegrenser. Slik vi i dag ser i blant annet Afghanistan, sier Sigurðsson.
3. Krigsprofitørene
Forskerne peker på et tredje fellestrekk mellom de nye krigene og våre middelalderkriger: Krigsprofitørene.
– I likhet med i dag, var det også for 800 år siden aktører som tjente på å holde konflikten levende, sier Orning.
I middelalderen i Norge var det dem med store jordegods og god familiebakgrunn som utgjorde eliten. De hadde militær dominans.
– Det var i elitens interesse å ha et visst konfliktnivå, for slik kunne de få mer ut av bøndene sine. Usikkerhet var bra, fordi folk måtte søke til dem for å få vern. Slik styrket de sin maktposisjon, forklarer Sigurðsson.
Gir ut bøker
Forskningsprosjektet til Sigurðsson og Orning pågår til 2020. Prosjektet skal resultere i flere bøker. Neste år gir blant annet Sigurðsson og Orning ut to bøker om henholdsvis borgerkrigene i Norden i middelalderen, og middelalderkrigene sammenlignet med krigene i Guinea Bissau og Afghanistan.
