Fleksibel buddhisme i krig

- Buddhismen kan tolkes på mange måter, avhengig av lokal kontekst, sier stipendiat Iselin Frydenlund ved IKOS.

Ifølge Frydenlund står ikke-vold sentralt i buddhismen. Men religionen har en lang og kompleks tradisjon. Ulike syn legitimerer ulikt.

– De munkene som sa de støttet en militær løsning, var med andre ord ikke u-buddhistiske av den grunn. Det er svært viktig for meg å få fram.

I visse tilfeller, forklarer hun, kan buddhismens prinsipp om ikkevold settes til side.

– Under borgerkrigen på Sri Lanka ble statens maktbruk betraktet som legitim, fordi målet var å sikre en fortsatt buddhistiskdominert stat, dets territorium og buddhistiske interesser.

– Målet helliger midlet, det gjelder også for buddhistiske munker?

– Ja, på et vis. For dem handler det om å forsvare buddhismen. De aller fleste sier at de er mot bruk av vold, men at de i noen få tilfeller ser på det som et nødvendig onde som regjeringen må ta i bruk for å vinne kampen, kampen om det de ser som et hellig og udelt land.

Iselin Frydenlunds avhandling, Canonical ambiguity and differential practices: Buddhist monks in wartime Sri Lanka, er basert på intervjuer med munker både i urbane områder, Colombo og Kandy, og i de krigsrammede områdene i nord og øst. Intervjuene ble foretatt i perioden 2004 til 2006. Borgerkrigen varte fra 1982 til 2009.

Buddhismen nært knyttet til politisk makt

Hovedtemaet for avhandlingen er forholdet mellom buddhisme og vold. Frydenlund konstaterer at det fins flere ulike motstridende syn. Når det store flertallet av munkene sier de støtter en militær løsning på konflikten med de tamilske tigrene (LTTE), henger det blant annet sammen med buddhismens nære tilnytning til politisk makt.

– Helt fra Buddhas tid har buddhismen vært knyttet opp mot kongemakt. Man har vært avhengig av kongelig beskyttelse. Dette er ikke noe spesifikt for Sri Lanka. Buddhismen har i hele Asia vært nært forbundet med politisk makt, men har utviklet seg noe ulikt, sier Frydenlund.

I Tibet hadde man blant annet egne munkehærer, forteller hun. Det fins også tradisjoner for å ofre seg selv for nasjonen. I Sør-Thailand i dag brukes buddhistiske templer som militærforlegninger.

– Men på Sri Lanka fins det ingen tradisjon for at munker tar på seg uniform og går i krigen. Og under borgerkrigen var svært få munker direkte involvert i voldshandlinger. Såkalt hellige krigere har man heller ikke. En av grunnene til det, er at drap fører til utkastelse fra munkeordenen.

Mange munker var imidlertid nært tilknyttet militære institusjoner under borgerkrigen på Sri Lanka. Munkene trengte selv beskyttelse i krigsområdene, påpeker Frydenlund. Dessuten fungerte de som åndelige beskyttere, nærmest som feltprester for soldatene. Munkene utførte også beskyttelsesritualer for hæren før militære operasjoner.

Moderate stemmer i krigssonen

Det er skrevet mye om religiøs nasjonalisme på Sri Lanka, forteller Frydenlund.

– Men man har visst lite om hvor utbredt den buddhistiske nasjonalismen egentlig er blant buddhistiske munker. Mitt materiale viser også at en stor del av munkene hadde et mer moderat syn og var positivt innstilt til en politisk løsning. Dette gjelder i første rekke munker som holdt til i områder der de selv var en minoritet, altså innenfor kartet til tamilgeriljaen, legger hun til.

– Mange av disse munkene hadde en lokal forankring, de kjente godt de tamilske landsbyboerne, og ønsket å beskytte sine soknebarn. De fikk dermed en viktig sosial rolle. Dessuten var de krigstrøtte. De ønsket ro, og fred.

Ifølge Frydenlund hadde en liten gruppe av munkene i de tamildominerte områdene også fredsaktivisme som politisk agenda. De prøvde å bygge broer mellom de etniske gruppene.

Munker var også hjelpearbeidere

Munkene i krigssonen åpnet templene sine for alle. Templene ble flyktningleire. De etablerte barnehjem, og ledet også organiseringen av annen hjelp og bistand.

– Det overrasket meg å se hvor sterkt de engasjerte seg, og hvor stor betydning de fikk for folk. Tradisjonelt har Theravada-buddhismen satt et skarpt skille mellom munkene og lekfolk. Og et for nært forhold er blitt sett på som en sekularisering av munkeordenen, sier Frydenlund.

– Det overrasket meg også hvor få av munkene som var pasifister, altså at de var i mot enhver form for militærmakt. Jeg hadde forventet å finne flere.

Men buddhismen er ikke nødvendigvis en pasifistisk religion, understreker hun. Ikke-vold, eller ikke-beskadigelse, står sentralt i buddhismen, men ikke-vold er ikke det samme som pasifisme.

– En normativ tradisjon kan ikke alene gi svar på hva en religiøs aktør er i en krig. De lokale variasjonene, og paradoksene, er mange. Dessuten endres alt underveis.

– Tror du det betyr at buddhismen faktisk endres under en krig som dette?

– Det er et veldig interessant spørsmål. Jeg vil tro at visse aspekter ved religionen forandres, ja. For eksempel ble deler av munkeordenen svært militant, mens andre grupper redefinerte sin rolle og ble hjelpearbeidere.