Den arabiske våren var et stort opprør i den arabiske verden, med mål om omfattende endringer i styresettene. Opprøret begynte i Tunisia vinteren 2011. Sommeren samme år startet forskere ved Universitetet i Oslo prosjektet New Middle East. Forskerne har fulgt den politiske og ideologiske utviklingen i Midtøsten i tiden etterpå.
Nå arrangeres avslutningskonferansen Five Years After the Arab Spring: Political and Ideological Trends. Midtøsten-professor Bjørn Olav Utvik, som ledet prosjektet de første årene, mener at et av prosjektets viktigste funn handler om regionens unge.
– Tradisjonelt har det vært slik at unge skal adlyde eldre, og det har preget hele samfunnet, fra familier til statsnivå. Det har innebåret en stor aksept for autoritære regimer. Da vi utarbeidet prosjektet i 2010, hadde vi en hypotese om at disse strukturene var svekket. Det har vi fått bekreftet, sier han.
Finner seg ikke i gamlemåten
Forskerne har studert utviklingen i Egypt, Kuwait, Saudi-Arabia, Sudan, Marokko og blant palestinerne i Gaza og på Vestbredden, i Israel, og blant flyktninger i Libanon og Jordan. Dessuten har de fulgt utviklingen i ikke-arabiske Tyrkia, som har stor betydning for den regionale utviklingen. Forskerne har vært opptatt av sivilsamfunnet, særlig unge.
– Til tross for problemene i regionen, har de yngre generasjonene mer utdanning enn før. De finner seg ikke lenger i å bli styrt på gamlemåten, verken av foreldre eller av autoritetsfigurer i samfunnet, sier Utvik.
Da eks-president Hosni Mubarak holdt sin siste tale før han måtte gå av i februar 2011, argumenterte han for å beholde makten. Blant annet sa han at han snakket som en far til sine barn. Dette er et konsentrert uttrykk for det forskerne mener med en patriarkalsk struktur, ifølge Utvik. Men nå er ikke slik argumentasjon like virksom som før.
Menneskerettighetsbrudd er et uttrykk for ubalanse
I februar 2011 gikk Hosni Mubarak av etter store demonstrasjoner, og ledelsen for Egypts militære styrker overtok makten. I 2013 oppstod det på nytt demonstrasjoner. Hæren avsatte presidenten og overtok makten i landet. Forsvarsminister Abdel Fattah al-Sisi ble nå president, og menneskerettighetssituasjonen er blitt forverret. Flere tusen er drept i Egypt de siste årene og landet har titusenvis av politiske fanger.
– Selv om det har kommet kraftige tilbakeslag for frihetsbevegelsen fra 2011, har det fortsatt skjedd et skifte blant de yngre generasjonene. Nå aksepterer ikke unge autoritære styrer, sier Utvik.
– I Egypt har det vært opprør av en styrke man ikke har sett før, men det nåværende militærstyret prøver å putte ånden tilbake i flaska. Jeg tror ikke de vil lykkes med det. Egypts mange drepte og antallet politiske fanger er et uttrykk for at det gamle militærstyret er brakt ut av balanse. De har ikke lenger autoritet, sier Utvik.
Islamister dominerer i opposisjon
Et annet funn forskerne har gjort, er at islamismen fortsetter å dominere i opposisjonelle strømninger i de ulike landene. Islamister sitter sjelden ved makten, men i opposisjonen har de ikke noen stor ideologisk konkurrent.
– Erfaringene fra den arabiske våren har dels vært bitre, og mange islamister har møtt hard undertrykkelse, sier Utvik.
Forskerne har registrert en pluralisering der noen islamistiske grupper går til venstre i den økonomiske politikken og allierer seg med sosialister, mens andre er yttergrupper på motsatt fløy. Utvik nevner IS som et eksempel på det sistnevnte.
– Flere yttergrupper tar opp våpen og i ekstreme tilfeller gjennomfører de terror. De er også antidemokratiske. Men mellom ytterpunktene er det et stort spekter av opposisjonelle, islamistiske grupper. Noen er mer demokratiske enn andre.
Reformbevegelsen har ikke stått samlet
Revolusjonene i 2011 lyktes med å felle statsoverhodene i Egypt, Tunisia, Libya og Jemen gjennom en sjeldent bred allianse mellom sekulære grupper og islamister. Men i etterkant ble disse alliansene svekket. Til tider stod de hardt mot hverandre. Dette gjorde at de gamle regimene kunne komme på offensiven.
I Egypt ble det militærkupp i 2013 etter to år med et skjørt demokrati, og Utvik beskriver dagens militærstyre som «verre enn noen sinne». I Libya og Yemen er det nå borgerkrig mellom stridende regjeringer.
Tunisia er det eneste landet der revolusjonen har ført til en form for demokratisk system.
– Tunisia har på et vis berget seg. Der er det fortsatt et valgt parlament og president. I Tunisia så vi den samme utviklingen med sterk polarisering i reformbevegelsen, men gjennom forhandlinger klarte man å løse, eller leve med, disse motsetningene. Enn så lenge har Tunisia klart å berge det skjøre nyfødte demokratiet, sier Bjørn Olav Utvik.