Et fruktbart Jerusalem var veien til frelse for skandinaviske kristne på 1800-tallet

Da forfatterne Selma Lagerlöf og Fredrika Bremer kom til Palestina på 1800-tallet, var det langt fra det grønne og frodige himmelriket de hadde lest om i Bibelen. 

Maleri av to mennesker som ser utover Jerusalem fra Olivenfjellet.

Landskapet spiller en viktig rolle i skandinaviske kristnes forestillinger om Jerusalem. I dette maleriet ser man utsikten mot Jerusalem fra Oljeberget.

Foto: Edward Lear 1858-1859/NTB Scanpix.

«Så vakkert skal Salomons gamle have igjen blomstre i de nå øde, gressovergrodde eller steindekkede dalene.» 

Dette skriver Fredrika Bremer i sine reiseskildringer fra Palestina i 1861. Den svenske kvinnesakskvinnen og forfatteren var i Midtøsten for å se Jerusalem og det hellige land, og ble slått av det vanskjøttede landskapet.  

Langs Golgata plagdes hun av støyende menneskemengder og gateselgere, og i Fødselskirken fant hun heller ikke ro. Det var ikke dette hun hadde sett for seg da hun leste bibelen.  

– Det går en grønn linje gjennom skandinaviske kristne sine fremstillinger av Jerusalem. Den handler om at de kristne kan bringe det fruktbare, og med det frelsen, tilbake igjen til Palestina, sier Ragnhild Johnsrud Zorgati

Zorgati er religionsviter ved Universitetet i Oslo, og har som del av det store bokverket Tracing the Jerusalem Code undersøkt forestillinger om Jerusalem i Skandinavia.  

Fra 1800-tallet finner Zorgati skildringer av planter, blomster og landskap – og en sterk forestilling om at fruktbar natur og frelse henger sammen. Hun knytter dette til datidens viktige endringer innenfor både kristendommen og vitenskapen. 

Selma Lagerlöfs Jerusalem: Frelse i frodige jordbrukslandskap 

Selma Lagerlöf var en av de mest leste forfatterne i Skandinavia på starten av 1900-tallet. Da hun fikk nobelprisen i 1909, var det for romanen Jerusalem.  

Boka handler om en gruppe svenske kristne som, inspirert av en predikant fra Chicago, selger alt de eier og blir del av et utopisk samfunn i Jerusalem. 

Ragnhild Zorgati
Religionsviter Ragnhild Johnsrud Zorgati har undersøkt hvilken rolle forholdet til natur og landskap hadde i skandinaveres forestillinger om Jerusalem. Foto: UiO. 

– Inspirasjonen fant Lagerlöf i bønder fra Nås i Dalarna, som reiste til Jerusalem i 1896. Under en lengre reise i Midtøsten besøkte hun de svenske utvandrerne og lot seg fascinere av den amerikanske kolonien de var del av, og den karismatiske lederen Anna Spafford, forteller Zorgati.  

Til tross for at protestantiske kristne ikke var forpliktet til å foreta pilegrimsreiser, men tvert imot skulle finne frelsen i sitt indre, ble mange trukket mot det hellige land. Ifølge forskeren var protestantene mer opptatte av roen de fant i det bibelske landskapet enn av ritualer, kirker og monumenter. Dette skilte dem fra andre kristne som valfartet til Jerusalem.  

– I boka gjør Lagerlöf et tydelig grep: Hun setter Sverige opp mot Jerusalem. Det frodige, grønne landskapet i jordbruksområdene i Dalarna står i sterk kontrast til det tørre landskapet omkring Jerusalem.  

– Og når hovedpersonene i boka til slutt reiser hjem igjen, leser jeg det som at de blir reddet ut og at frelsen ligger hjemme i frodige Sverige, sier Zorgati. 

Så ned på sensuell kristendom 

Bildene i Lagerlöfs litteratur ligner andre reiseskildringer fra 1800-tallet. 

– Mange har lest i det gamle testamentet om det fruktbare landet og hvordan det var på Salomons tid. Men da de kom til Palestina fant de et tørt og karrig land, sier Zorgati. 

Dette gjaldt også kvinnesakskvinnen Bremer, som mener den manglende fruktbarheten skyldes tyrkernes vanstyre og arabernes feider. Hun argumenterer for at det er kristne som kan gjøre det hellige land grønt og fruktbart igjen.   

– Det hun skriver er gjennomsyret av stereotypier, som antagelig preget tiden hun levde i. I en passasje ser hun for seg at landet kan gjenoppdyrkes ved hjelp av jødiske konvertitter til kristendommen og tyske agronomer.  

Zorgati påpeker at skandinavene gjerne så ned på arabere og tyrkere, men også på armenere og latinske og ortodokse kristne.  

– Fredrika Bremer blir helt forfjamset av hvor sensuelle og kroppslige de hun møter er i sin tilbedelse. Hun beskriver hvordan de kysser steinen der Jesus skal ha blitt vasket, at de går rundt i ring i gravkirken, og at de på påskedagen tror at den hellige ånd kommer ned gjennom kirken og spres som en fysisk ild blant de troende. 

Selma Lagerlöf fant inspirasjon til boken Jerusalem hos en amerikansk koloni i Palestina og deres karismatiske leder Anna Spafford. Her er Spafford avbildet i koloniens frodige hage – som sto i sterk kontrast til det karrige landskapet i området rundt. Foto: Hol Lars (Lewis) Larsson, the American Colony Photo-Department. 

Fred og frelse i naturen  

Skillet mellom de skandinaviske protestantene og de østlige kristne gjorde sterkt inntrykk på mange skandinaver som skriver om sine reiser, og scenene fra den ortodokse påskemessen går igjen i nesten alle reiseskildringer Zorgati kjenner til.  

– Men Bremer skriver at denne fysiske formen for tilbedelse er overdrevet, og et uttrykk for irrasjonell og følelsesmessig religionsutøvelse.  

Samtidig ser forskeren en ambivalens hos Bremer.  

– Fra Getsemane skriver hun at hun ser et oliventre, og skulle hun ønske hun kunne kysse det, fordi hun tenker at det er det treet som Jesus kanskje satt under i den siste natt. 

Zorgati viser til medforfatter Anna Bohlin, som har funnet at protestanter i større grad beskriver at de finner fred og frelse i naturen, fremfor i bygninger og seremonier. Bremer er ikke et unntak. 

– Hun føler fred når hun står på oljeberget og ser opp på stjernehimmelen. Det er et hellig øyeblikk for henne. 

Ville finne vitenskapelige bevis for bibelen 

I Bremers reisebøker kan man også lese at hun samler blomster og planter rundt landsbyen Artas, like ved Betlehem. Hun er nemlig også inspirert av Carl von Linné og den moderne vitenskapen som vokste frem på 1800-tallet.  

– Mer enn 100 år før Bremer besøkte Palestina, sendte Carl von Linné sin student Fredrik Hasselquist til området for å registrere planter og dyr. 

Linné og Hasselquist var ikke opptatt av Palestina som et viktig sted i Bibelen, men som et område som i likhet med resten av verden skulle dokumenteres.  

Maleri av Fredrika Bremer
Den svenske kvinnesakskvinnen og forfatteren Fredrika Bremer skrev sine populære reiseskildringer fra Palestina på 1800-tallet. Bilde: Johan Gustaf Sandberg 1843/Wikimedia Commons.

Zorgati ser en vesentlig forskjell mellom Hasselquist og vitenskapsmenn som kommer senere – botanikeren forholder seg nøytralt til bibelteksten. Vitenskapsmenn som kartla Palestina 100 år senere, brukte derimot bibelen aktivt som kilde. 

– Dette er interessant, og viser at i tekstene som handler om Jerusalem, ligger det også innebakt en endring i vitenskapshistorien, sier Zorgati.  

Der det på Hasselquists tid ikke var vanlig å tenke kritisk om det som sto i Bibelen, hadde det endret seg før Bremer og siden Lagerlöf reiste til samme sted. 

– Folk hadde begynt å stille spørsmålstegn ved bibelens bokstav. Man finner ut at hebraisk ikke er det eldste språket. Man finner ut at verden er mye eldre enn det som står skrevet i Det gamle testamentet.  

Blant konservative teologer i USA kom reaksjonen mot kritikken raskt. De ville nå bevise Bibelen ved hjelp av empirisk materiale fra Palestina – og både naturvitenskapelige og samfunnsfaglige metoder ble tatt i bruk. 

– De som skulle forsvare bibelens sannhet måtte bruke de samme metodene som de som har satt kritisk spørsmålstegn ved den. Det vitenskapelige språket om Palestina måtte rett og slett endres. 

Materialet ble hentet fra arkeologi og botanikk, men også fra språkstudier, noe Zorgatis medforfatter Rana Issa beskriver. Ved å studere arabisk ville man finne ordlyd og forståelse som kunnes spores tilbake til Bibelen, og dermed forklare at bibelens historie var sann. 

Grønn linje frem til etterkrigstiden 

Den grønne linjen – interessen for landskap, natur og planter, finnes dermed i både skjønnlitteraturen, poesi, reiseskildringer og vitenskapen på 1800- og 1900-tallet. Zorgati mener den også har preget forestillingene om Jerusalem opp mot vår tid. 

– Kunnskapen om det fysiske landskapet i det hellige land ble en del av en forestillingsverden som også preget Skandinavia gjennom Volrath Vogt, mannen bak bibelhistorien som ble brukt i den norske skolen fra 1800-tallet og frem til 1960-tallet, forteller hun. 

I 1956 holdt Arbeiderpartiets profilerte partisekretær Haakon Lie en tale til den israelske arbeiderorganisasjonen, hvor han sammenligner Israel med en grønn bjørk som vokser opp av is og snø. 

– Når han snakker om Israel som symbolet på liv på denne måten, trekker han på et skandinavisk kulturelt reservoar med lange historiske røtter. Å spore opp den grønne linjen i forestillinger om Jerusalem viser nettopp dette.  

Kilde: Zorgati, Ragnhild Johnsrud (2021): “The Green Line of the Jerusalem Code: Trees, Flowers, Science, and Politics” i Tracing the Jerusalem Code Volume 3: The Promised Land Christian Cultures in Modern Scandinavia (ca. 1750–ca. 1920). De Gruyter. 


Om forskningen

Tracing the Jerusalem Code - Christian Cultures in Scandinavia er et trebindsverk som forteller historien om kristne kulturer i Skandinavia med den foranderlige ideen om Jerusalem som linse. Kristin B. Aavitsland, leder ved Det norske institutt i Roma og professor ved MF Vitenskapelig høyskole, har ledet prosjektet, sammen med redaktørene Ragnhild Johnsrud Zorgati og Eivor Andersen Oftestad (Høgskolen i Innlandet).

Les mer, og se videoer om prosjektet på nettsiden til MF Vitenskapelige høyskole.


Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultet? Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!

Av Mari Lilleslåtten
Publisert 23. sep. 2021 15:52 - Sist endret 23. sep. 2021 15:53