Da jeg i dag – på samenes nasjonaldag – skulle holde frokostforedrag i Klimahuset om oljenostalgi og energiomstilling, ville jeg gjerne si noen ord om NRK-serien Vi lover et helvete (tv.nrk.no) (2023). Den evner nemlig å skarpstille hva et grønt skifte egentlig innebærer slik at vanskelige dilemmaer virkelig berører. Selv om olje ikke er et uttalt tema i dramaserien, til forskjell fra i Lykkeland, er min påstand at petroleumskultur like fullt er en viktig del av den livspraksis som vises fram på skjermen.
Tittelen Vi lover et helvete er lånt fra et banner som ble brukt da Natur og Ungdom aksjonerte mot gruvedumping i Repparfjord i 2014, og forholdene i den fiktive Finnmarksbygda Utfjord er åpenbart inspirert av reelle konflikter knyttet til mineralutvinning, reindrift og vern av natur.
Midt i fortellingen befinner Elin og Daniel seg – to unge studenter som tilhører hver sin side i konflikten – og som plutselig forelsker seg i hverandre på tvers av ideologi og stand.
Første episode starter med at Elin, på vei til søsterens utdrikningslag, får haik med Daniel, og de innleder raskt et erotisk forhold uten egentlig å kjenne hverandre. Elin er reindriftssame, miljøaktivist og jusstudent, mens Daniel har hoppet av ingeniørstudiet på grunn av det han oppfatter som meningspoliti og kanselleringskultur ved Universitetet i Tromsø. Dessuten trengs han hjemme i Utfjord fordi hans mor er i ferd med å bli dement. Mor og sønn er i en vanskelig økonomisk situasjon. Derfor er Daniel tilhenger av gruvedrift i hjemkommunen.
Fra episode til episode følger vi Daniel og Elin som stadig veksler mellom å finne sammen og å bryte med hverandre. Relasjonen er på mange måter dømt til å mislykkes, men det er slående hvordan de ristes sammen når de er ute og kjører, enten det er i Daniels røde pickup langs veien eller med Elins kraftige ATV på vidda. Widerøes legendariske kortbanenett er også skrevet inn i serien, dels for å synliggjøre de enorme avstandene i nord, og dels for å gi det unge paret tid til å forsones etter vanskelige konfrontasjoner.
Relasjonen mellom Elin og Daniel kan virke håpløs, men fordi disse unge menneskene også viser en rørende evne til å si unnskyld og gjøre opp for seg er det likevel lysning i sikte.
Men i den energipolitiske underteksten er det stadig noe som skurrer.
For at Daniel skal få råd til å betale boten han får i straff etter å ha skutt en av Elins reinkalver, må han selge bilen sin. Det er et offer han aksepterer siden han skammer seg over det han har gjort. Men i sluttscenen kommer Elin kjørende i selvsamme bil. Hun har nemlig kjøpt den tilbake av brukthandleren fordi hun synes det er for galt at Daniel, som hun tross alt elsker, må ta bussen til Tromsø.
Kompositorisk er det fikst å la serien starte og slutte med to bilscener som speiler hverandre. Samtidig er det en tvetydig symbolikk i det at fossildrevne kjøretøy er det som forener og forsoner i en historie som tematiserer vanskelig energiomstilling.