Humaniora tar syvmilsstøvler på

Kan en litteraturforsker lese hundretusen tekster? Ja, ved bruk av digitale verktøy. Digital humaniora tar forskningen fort framover. Digitale verktøy endrer både hva det forskes på og hvordan.

Digital humaniora (dh) går tilbake til 1970-tallets EDB for humanister her i landet. Men begrepet ble først brukt etter 1990. Bedre datamaskiner, programmer og samarbeidsformer har gjort sitt til at utviklingen har skutt fart. (Illustrasjonsfoto: Colourbox.no)

Digital humaniora, hva er det? Et tullete begrep, mener noen. Et eget nytt fagområde, mener andre. Digital humaniora er strengt tatt det som skjer i møtet mellom de tradisjonelle humanistiske disiplinene og nye digitale verktøy, sier Anne Birgitte Rønning, litteraturforsker ved Universitetet i Oslo. Det mest interessante, påpeker hun, er hvordan forskningen endres i dette møtet.

– Mye forskning innenfor humaniora har tradisjonelt gått ut på å finne frem til ting. Nå er mye allerede funnet, materialet er der, digitalisert og lett tilgjengelig for videre forskning.

– Digitaliseringen gir forskningen syvmilsstøvler på?

– Ja, det kan du si. Man kan lese enorme mengder tekster i ett grep. Og derfor blir det mer interessant å sammenlikne enn før, se de store linjene, og lete etter nye mønstre.

Åpner for de virkelig store prosjektene

Det digitale endrer måten å tenke forskning på. Det kreves nye typer spørsmål. Nye arbeidsformer.

– Tilgjengeligheten og nye nettverkstjenester gjør det lettere å samarbeide, på tvers av land og fagdisipliner, sier Rønning.

Hun peker også på at digital humaniora åpner for de virkelig store prosjektene.

Eksempler er Mapping the Republic of Letters, et internasjonalt idé- og kunnskapshistorisk prosjekt tilknyttet Stanford University i USA, og Ludvig Holbergs skrifter, et dansk-norsk samarbeidsprosjekt som har pågått siden 2009.

Store språkkorpus er gjort søkbare

Ved Universitetet i Oslo er det etablert et forskningsnettverk for digital humaniora. Målet er å synliggjøre prosjektene og styrke samarbeidet digitale humanister imellom. Det trengs dessuten mer kunnskap og større bevissthet om hva digital humaniora er, og hvilke muligheter det digitale gir, sier Rønning, som sitter i nettverkets kjernegruppe.

– Utfordringen i dag, i hvert fall i Norge, er at de færreste humanister kjenner til alle mulighetene som digitale verktøy gir. Å jobbe med dataverktøy i og for seg, gir ingen publiseringspoeng, og dermed heller ingen prestisje.

Det digitale er ikke bare viktig for tilgjengeliggjøring av materiale, men også for samling og bevaring av det, og som analyseverktøy. I tillegg er visualisering et sentralt element, og selvsagt publisering, påpeker Rønning. Mye handler om måter å merke materialet på, slik at det blir søkbart. Ved UiO har Tekstlaboratoriet over lang tid bygget opp store søkbare språkkorpus.

– Innenfor mitt felt, litteraturvitenskapen, har forskningen tradisjonelt dreid seg mest om tolkning, og om å beskrive enkeltfenomener, enkeltverk og forfatterskap. Digitaliseringen gjør det aktuelt også med andre typer analyser, for eksempel oversettelsesstudier og studier av hvordan sjangre og diskurser utfoldes og endres i tid og rom.

Fra nærlesing til fjernlesing

Utviklingen går fra nærlesing til fjernlesing, påpeker Rønning. Fjernlesing, distant reading, er et begrep skapt av Franco Moretti, professor ved Stanford University. Moretti står bak Stanford Literary Lab, som ikke er ett prosjekt, men mange store.

– Utgangspunktet for Literary Lab er litteraturvitenskap, men her fins blant annet også et prosjekt om Verdensbankens retorikk, forteller Rønning. Mange steder i verden, og særlig i USA, er DH (Digital Humanities) et raskt voksende forskningsområde som tillegges stor betydning.

Et begrep skapt for en overgangstid

Digital humaniora omfatter også undervisning og formidling, ikke bare forskning.

– Men etter hvert som digitaliseringen skyter fart, vil ikke all humaniora bli digital humaniora?

Anne Birgitte Rønning og Annika Rockenberger, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, UiO– Når mye er funnet og gjort tilgjengelig, blir det mer interessant å sammenlikne, se de store linjene, sier litteraturforsker Anne Birgitte Rønning (til venstre).

– Mange jobber med digital humaniora, men er ikke bevisst at de gjør det, sier stipendiat Annika Rockenberger.

– Et betimelig spørsmål. Jo, kanskje det, sier Rønning.

– Digital humaniora er et begrep skapt for en overgangstid?

– Ja, det tror jeg. Det er et begrep motivert av en utvikling. Jeg tror det alltid vil være noen som jobber med tekster som ikke er digitale, og uten digitale verktøy. Men sannsynligvis publiseres de digitalt.

Annika Rockenberger, stipendiat ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved UiO, er enig i at begrepet digital humaniora trolig vil forsvinne etter hvert.

– Men det vil ta tid. I dag kan du velge å studere digital humaniora som et fag. Og det fins fortsatt mange universiteter og land som ser digital humaniora enten som en trussel eller som noe sært.

Noen, forteller Rockenberger, tror faktisk at det dreier seg om at Facebook vil ta over alt.

– Det er umulig å si nøyaktig hva digital humaniora er. Det er et paraplybegrep, så bredt at du kan putte nesten alt oppi det. Det omfatter ikke bare informasjonsvitenskap og kvantitativ analyse av tekst, musikk og bilder. Det kan også bety at du selv studerer digitale objekter, blogger og andre sosiale medier.

Dataprogrammer leser og analyserer for deg

Har digital humaniora revolusjonert humanioraforskningen?

– Nei. Jeg vil ikke kalle det en revolusjon. Noen har gjort det, men jeg mener det er riktigere å si at digital humaniora åpner øynene våre for hva humanioraforskning kan være, sier Rockenberger, som er tysk og har studert i Berlin.

– Da jeg startet mitt edisjonsprosjekt der, var ikke digital humaniora et stort tema. Men jeg fikk raskt bruk for det, da jeg skulle analysere tekster av Georg Greflinger, tysk journalist fra barokken. Tusenvis av tekster skulle leses. Hvordan skulle jeg kunne klare det?

Svaret ble: Du lager en algoritme som gjør det for deg.

– Hundretusen tekster kan nå leses ved hjelp av digitale verktøy. Du er ikke lenger begrenset til å teste dine hypoteser på et lite, selvvalgt materiale. Det er blitt mulig å analysere empirisk enorme mengder med data, sier hun og forteller om heureCLÉA, et annet tysk litteraturvitenskapelig prosjekt som nå gjennomføres i Hamburg. Det handler om narratologisk analyse.

– Veldig futuristisk! Utviklingen går så fort nå, at det er vanskelig å si hva som skjer om et par år.

Betydningen av det lykkelige slumpetreff

Digital humaniora har inntil nå dreid seg mest om tekster, påpeker Rockenberger.

– Det var der det startet. Med klassiske språkstudier, av gresk og latin. Men nå ser vi en dreining mot det visuelle. Mer og mer bruk av bilder. Mer kompleks bruk. Det er særlig spennende innenfor kunsthistorie og museer.

– Gir digitaliseringen bare nye muligheter, eller er det fare for at noe går tapt på veien?

– Jeg er ingen ekspert. Jeg kan bare svare for meg selv, men mitt svar er: Definitivt ikke, sier Rockenberger. – Noe av den personlige opplevelsen vil selvsagt kunne bli borte. Det blir kanskje ikke lenger slik at du reiser til et arkiv for å studere en tekst. Du har teksten allerede. Men det fine er at du i stedet kan vise alle hva som fins i arkivet.

– Ja, sannsynligvis fins noen ulemper, sier Rønning. – Vi må blant annet være bevisste på at det er en seleksjon i hva som digitaliseres. Det kan i mange tilfeller være viktig å se bestemte eksemplarer av en bok, for eksempel for å se kommentarer i margen.

– Dessuten går selvsagt det håndfaste tapt. Å sitte med boken i hånden er noe annet enn å lese på skjerm. Det er også en fare for at forskningen blir for målrettet. Man kan miste noe man ikke visste at fantes.

«Serendipity», som kanskje best oversettes med det lykkelige slumpetreff, er et tema som engasjerer mange digitale humanister, ifølge Rønning.

– Men at data blir tilrettelagt, betyr ikke dermed at man ikke gjør uventede oppdagelser. Mange forskningsfunn vil fortsatt dukke opp uforutsett, som lykkelige slumpetreff, sier hun.

Av Mari Kildahl, journalist
Publisert 30. sep. 2014 14:08 - Sist endret 1. nov. 2022 10:51