Det var bildet av Hamsun hos Hitler som ansporet Rem til bokprosjektet: håndtrykket i Berghof, møtet mellom dikteren og diktatoren, den politiske og den åndelige makten. Rem ønsket å forstå dette øyeblikket. Hvordan var dette mulig? Hvordan kunne Norges største romanforfatter, en av samtidens aller fremste kunstnere, ende opp her? Hva slags rolle bør forfattere spille i samfunnet? Og hva innebar dette møtet mellom to ulike autoriteter, kunstens og politikkens?
I Reisen til Hitler forteller Rem hvor denne veien gikk og viser at Hamsuns ideologiske vei til både antisemittismen og nazismen var rettere og tydeligere enn vi før har trodd. Han viser det så klart og grundig belagt at det norske ordskiftet om Hamsun nødvendigvis er endret. Han har ikke med det fjernet alle motsetninger hos Hamsun. Som når han, som kanskje den eneste noen sinne, talte Hitler midt imot under audiensen på Berghof. Han gjorde Hitler rasende, i flere dager.
Det Rem viser er at det var en troende og overbevist nazist som gjorde det, en som hadde påtatt seg en profetrolle, som kort tid før hadde gitt sin Nobelmedalje og sitt tilhørende diplom som gave til Det tredje rikets propagandaminister Goebbels.
Reisen til Hitler er et vellykket tekstlig eksperiment
Med sin bok synes Rem å ta tvunget fram en vending i offentlighetens syn på den politiske Hamsun. Hvordan har Rem, skal vi tro kritikerne, oppnådd en slik virkning? Noe av svaret er naturligvis et stort forskningsmateriale og et spisset prosjekt, om en forfatter alle tenker eller mener noe om i Norge. Han innrømmer at han har fått mye gratis i valget av forskningsobjekt. Men det er noe annet også, og her er vi inne på det Rem selv oppfatter som sitt mer overordnede eller overførbare prosjekt.
Rem ønsket å videreutvikle og prøve ut nye måter å skrive på, en som verken er typisk «akademisk» eller det vi tradisjonelt oppfatter som «populær». Med former hentet fra litteraturen, som reiseskildringen, og inspirert av en både norsk og britisk akademisk fortellertradisjon, har han villet skape en fremstillingsform som fungerer på et slags mellomnivå; en tekst som ansporer til egen refleksjon like mye som det gir ferdigtygde svar.
– Reisen til Hitler viser at tekster kan bli bedre og virke sterkere dersom vi tør å bevege oss litt ut av boksen og skrive mer «litterært», formidle dem på en annen måte, tilpasset stoffet det er snakk om.
Det har kostet, innrømmer Tore Rem, for han har aldri brukt mer tid i arbeidet med selve formen. Men det har jo betalt seg også, med stor oppmerksomhet, en rekke debatter i ulike fora, kritikerpris for beste sakprosabok og oversettelser til flere språk.