English version of this page

Ytringsfrihet var aldri et alternativ i det sovjetiske samfunnet

Når sovjetiske kunstnere utelot kontroversielle ord eller bilder i verkene sine, kunne det både være en speiling av, og en lek med, sensuren.  

Et kvinnelig nyhetsanker i forgrunnen, i bakgrunnen holder en kvinne opp en plakat med blant annet ordene "no war".

14. mars stormet TV-produsenten Marina Ovsyannikova en nyhetssending og viste en plakat med et tydelig antikrigsbudskap. I russiske medier får man ikke bruke ordet «krig» i forbindelse med invasjonen av Ukraina, så for å gjengi hendelsen måtte Novaya Gazeta sladde ord fra plakaten. 

Foto: Handout/AFP/NTB Scanpix.

Russland, mars 2022: Forsiden av den uavhengige avisen Novaya Gazeta prydes av kvinnen som fikk hele verdens oppmerksomhet da hun stormet en nyhetssending på Kanal 1 med en plakat med et tydelig antikrigsbudskap.

Men en ting mangler i bildet. Ordet «war» er sladdet over, for i dagens Russland er det ikke lov å bruke ordet «krig» i forbindelse med invasjonen av Ukraina.

Kort tid etter spredte videoer seg på sosiale medier, med unge mennesker som arresteres for protestere fredelig mot krigen med tomme plakater.

– Begge handlingene har én ting til felles: de bruker teknikker for selvsensur for å uttrykke protest, til tross for statlige restriksjoner. Begge handlingene prøver å gå så langt som mulig og utfordre pålagte grenser.

Slik forklarer Vera Faber, litteraturforsker ved Universitetet i Oslo med ukrainsk kunst og litteratur som sin ekspertise, strategiene til journalistene i Novaja Gazeta og de unge russiske demonstrantene i Moskva.

Sovjetiske borgere, og ikke minst sovjetiske forfattere og kunstnere, har balansert mellom sensur, selvsensur og motstand gjennom mange historiske perioder.

– Det handler om å ytre seg, i et samfunn uten ytringsfrihet, påpeker Faber.

Også på Twitter sensurerte Novaya Gazeta bort ordet «war» og resten av innholdet på plakaten med antikrigsbudskap. 

Å si det forbudte, ved å ikke si det 

En ellipse er i retorikken forklart som en forkortet uttrykksmåte. Meningsinnholdet er ikke uttalt, men underforstått – som når tre små prikker indikerer at et ord, et uttrykk eller en setning er utelatt.

Når Vera Faber ser på litteratur og fotografi, men også gjenstander fra sovjetisk hverdagsliv, finner hun det hun tolker som slike ellipser.

– Ellipsen, som jeg forstår som målrettet og aktiv bruk av en unnlatelse, har en lang historie i Sovjetunionen, sier hun.

Bilde av forskeren. Kvinne som sitter ved bord med PC.
Vera Faber undersøker hvordan ellipsen - en bevisst utelatelse - er brukt som kreativ strategi i sovjetisk litteratur, kunst og hverdagsliv. Foto: Vitaly Komlik. 

Når kunstnere utelater personer, hendelser eller temaer fra sine verk, er det ikke nødvendigvis selvsensur, tror Faber. 

– I løpet av sovjetperioden ble utelatelser brukt som kreative virkemidler for å svare på politisk undertrykkelse og for å bearbeide traumatiske opplevelser man ikke kunne uttrykke.

I et undertrykkende samfunn er sensur og mangel på ytringsfrihet gjennomgående. Under sovjetstyret ble enkeltpersoner og hele grupper marginalisert. Mange ble fengslet, deportert til straffeleirer, kjent som Gulager, eller henrettet.

– Sensuren inkluderte kontroll over hva som kunne trykkes og omskriving av tekster uten forfatterens samtykke. Men også å ødelegge hele bøker, fjerne folk fra bilder og filmruller, omskrive historie og ødelegge vitnesbyrd om mennesker og deres liv og arbeid, forklarer Faber.

Kunstneriske bevegelser ble også forbudt.

– Kunstnerisk arbeid ble fjernet fra den offisielle kanonen. Mange kunstverk ble til og med ødelagt, eller oppbevart under lås og slå i spesielle arkiver.

Nød og undertrykkelse preger Ukrainas historie

Ukraina ble en del av Sovjetunionen da den ble dannet i 1922. Faber studerer hvordan kunstnere og forfattere, men også hverdagslivet, ble påvirket av den politiske konteksten. Hun understreker at mange faser i det sovjetiske Ukrainas kunst- og litteraturhistorie er direkte knyttet til undertrykkelse og traumer.

– På 1920-tallet var det en viktig kunstnerisk avantgarde i Ukraina, særlig i Kharkiv, som var hovedstaden i Sovjet-Ukraina på den tiden.

I sin siste monografi har Faber tatt for seg den ambivalente posisjonen avantgarden hadde i denne epoken.

– De eksperimenterte med litteratur og kunst, og det var et tydelig, men samtidig tvetydig samspill mellom politikk og kunst, sier hun.

Det var sterke spenninger mellom ukrainsk selvbestemmelse og nasjonsbygging på den ene siden, og forventningene til det sovjetiske systemet på den andre.

– Mange ukrainere trodde på ideen om en uavhengig ukrainsk nasjon. Denne ideen var spesielt populær blant kunstnere og forfattere, som omfavnet det kommunistiske prosjektet.

Det varte ikke. Mot slutten av 1920-tallet skulle landet inngå i Josef Stalins prosjekt, med tvangsindustrialisering og kollektivisering.

– Etter Stalin kom til makten økte undertrykkelsen. Utover 1930-tallet ble millioner av sovjetiske borgere ofre for utrenskninger, og en betydelig del av den ukrainske kultureliten ble henrettet.

Også på trettitallet var Ukraina Europas kornlager. Men nå ble kornet eksportert, og folk i Ukraina sultet.

– Dette resulterte i en menneskeskapt hungersnød og millioner av mennesker døde av sult, forklarer Vera Faber.

Eksperimentell poesi utfordret grenser

Under Stalins styre ble sovjetiske kunstnere og forfattere tvunget til å begrense seg.

– På begynnelsen av 1930-tallet ble mange bevegelser, som formalistene og avantgarden, forbudt, forteller Faber.

Forfattere og kunstnere reagerte på den vanskelige situasjonen på forskjellige måter. Flere tydde nå til teknikker hvor de protesterte ved å utelate det som ikke skulle sies.

– Forfattere som Daniil Kharms fra Russland eller Maik Iohansen fra Ukraina skrev tekster med absurde elementer, hvor de utelot meningsinnhold.

Et eldre foto av to mennesker med tegnestifter foran ansiktet. Et fargerikt maleri av tre kvinner uten ansikt.
To kunstverk som henspiller på sovjetisk kollektivisering: Kazimir Malevichs «Girls in the Fields» (1932), laget under kunstnerens ukrainske periode, og et bilde fra serien «Drawing Pin Album» av den russiske fotografen Andrey Chegin (1980 og -90-tallet) som igjen gjenspeiler Malevich. Foto: chegin.com og public domain.

Tekstene kunne mangle ord og lyder, og litterære tekster fra denne perioden kan være utfordrende å lese.

– Men dette var bare én teknikk. Andre eksperimenterte for eksempel med å ignorere pålagte normer, ved å eksplisitt hentyde til det obskøne. Dette var også en måte å protestere mot usynliggjøring på.

Utelater teknologi fra Tsjernobyls historie

Undertrykkelse og traumatiske opplevelser har påvirket hele generasjoner og deres mulighet til å uttrykke seg.

Med slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet kom en mer liberal periode.

– Samfunnet begynte å snakke om og jobbe med sin egen historie. Men denne fasen varte ikke lenge, og mangelen på ytringsfrihet fortsatte, sier Faber og utdyper:

– Fra 1960-tallet fikk man ikke publisere litteratur som brøt med normene for sosialrealisme, så den måtte «selvpubliseres». Intellektuelle som ble utpekt til politiske motstandere kunne fortsatt bli politiske fanger.

I tekster fra senere faser i sovjetperioden ser Faber kreative strategier som også tyr til ellipsen, men her er den brukt i fortellingen.

– Tsjernobyl-katastrofen i 1986 kan ses i klar sammenheng med den sovjetiske troen på teknologisk overlegenhet. Men i litteratur skrevet i årene etter katastrofen er referanser til teknologisk fremgang i stor grad utelatt.

Et eksempel er en serie korte romaner av den ukrainske forfatteren Yevhen Hutsalo, som tar for seg hverdagslivet i landsbyer nær Tsjernobyl-reaktoren.

– Her er det få tegn på tekniske fremskritt, som konsekvent har negative konnotasjoner. Dermed blir vi kjent med det idylliske livet i landsbyene, møter personifiserte kuer, hunder og insekter, og får en følelse av at menneskene står overfor en trussel, forklarer Faber.

– Men det er ingen eksplisitt referanse til katastrofen som ikke må eller kan snakkes om.

Ukraina fortsatt usynlig i internasjonal litteratur og kunst

Forskning på ukrainsk kultur viktigere enn noen gang, mener Faber.

– Tradisjonelt har det vært et tydelig fokus på det russiske «sentrum» av det sovjetiske imperiet, mens mye mindre oppmerksomhet har blitt viet til de sovjetiske «periferiene». Derfor er det fortsatt mange hull i kunnskapen om og forskningen på de ikke-russiske sovjetiske og postsovjetiske samfunnene, sier hun.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble det mulig å dokumentere mer av ukrainsk kultur og å rekonstruere og bevare historiske bevis. Arkiv ble åpnet og forskere fikk tilgang til store mengder materiale.

Utgivelser av ukrainsk litteratur og forskning på ukrainsk kultur har derfor blomstret de siste årene, spesielt innad i Ukraina. Ukrainske forfattere er også oversatt til mange språk.

– De siste årene har ukrainsk kultur dermed blitt mer synlig på internasjonalt nivå, og kunnskapen om ukrainsk, men også sovjetisk kultur, har økt enormt.

Krigen kan sette en stopper for denne positive utviklingen.

– Nå blir mange av arkivene og vitnesbyrdene om ukrainsk kulturarv ødelagt. I tillegg til en humanitær katastrofe, opplever landet en kulturarvkatastrofe, sier Faber.

 

Om forskningen

Vera Faber forsker i skjæringspunktet mellom ukrainsk og russisk litteratur, kunst og estetikk.

Hennes siste monografi er «Die ukrainische Avantgarde zwischen Ost und West. Intertekstualitet, Intermedialität und Polemik im ukrainischen Futurismus und Konstruktivismus der späten 1920er-Jahre» (Den ukrainske avantgarden mellom øst og vest. Intertekstualitet, intermedialitet og polemikk i ukrainsk futurisme og konstruktivisme i de sene 1920-årene) (2019).

For tiden er hun Marie Skłodowska Curie-postdoktor ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS) ved Universitetet i Oslo, og jobber med forskningsprosjektet Sovjetiske ellipser.

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultet?

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!

Av Mari Lilleslåtten
Publisert 21. juni 2022 09:01 - Sist endret 21. juni 2022 14:13