Forskerskolen i historie lykkes med spennende digitalt kursopplegg

– «Walk and talk» er det viktigste enkeltgrepet vi har tatt for å gjøre deltakerne bedre kjent med hverandre, sier professor Hanne Hagtvedt Vik.

Portrett av Ingeborg Synnøve Bjur og Glenn-Eilif Solberg

Ingeborg Synnøve Bjur og Glenn-Eilif Solberg deltok på kurset: – En fantastisk mulighet til å bli kjent andre stipendiater fra mitt fagfelt, og «walk and talk»-øktene gjorde det mulig med hyggelige, uformelle samtaler som simulerte en tid før Covid-19, sier Solberg. – Å bli eksponert for et variert repertoar av utfordringer og løsninger gjorde meg tryggere på at det ikke er noen fasit, sier Ingeborg. Foto: Privat.

Nye grep tilpasset smittesituasjonen måtte til da den nasjonale forskerskolen i historie holdt teori- og metodekurs for PhD-stipendiater. Forskerskolen hadde startet opp kort tid før pandemien traff, og nedstengingen kom samtidig med oppstartsåret og mange aktiviteter. Mye måtte tenkes på nytt, med stipendiater på hjemmekontor, et økende behov for å tilpasse prosjektene, og faglige og sosiale utfordringer.

– Våre PhD-kurs skal hjelpe stipendiatene til å utvikle seg faglig, møte kollegaer i samme fase av forskerkarrieren og bygge nettverk. Det er viktig for oss å legge til rette for at de kan bli godt kjent med hverandre, sier Vik, som nylig ledet et ukelangt kurs i teori og metode.

Faglig og sosial pause fra skjermen

«Walk and talk» var det mest populære og vellykkede tiltaket, ifølge evalueringsrapporten. Hver dag gikk deltakerne ut en tur etter lunsj. På turen snakket de på telefon med en annen deltaker – en ny hver dag, og ble kjent med hverandre og hverandres prosjekter.

Vik forteller at deltakerne følte seg mer opplagte til ettermiddagsøkten. De opplevde at de tenkte friere og lagde koplinger de ikke ville gjort om de bare hadde sittet foran en skjerm. Samtalene ble også brukt til å forberede moduler senere i kurset.

Variasjon er vesentlig

Kurset vekslet mellom lesebaserte seminarer, smågrupper som diskuterte stipendiatenes essay om et teoretisk eller metodisk problem, og uformelle plenumssesjoner som ga rom for prat og det å dele opplevelser underveis i kurset.

Denne vekslingen er viktig for å holde konsentrasjon og inspirasjon oppe gjennom hele kurset, mener Vik.  

Foto av Hanne Hagtvedt Vik på tur med hund i villastrøk
Hanne Hagtvedt Vik gikk også ut på «walk and talk». Hun er professor i internasjonal historie og leder av Den nasjonale forskerskolen i historie, og kan rapportere at 91 prosent av stipendiatene var fornøyd eller svært fornøyd med det digitale kurset. Foto: Privat.

Stipendiatene skrev også leseresponser som de delte i Teams før kurset startet. Lærerne fikk dermed vite mer om hva de synes var særlig interessant eller problematisk i faglitteraturen. Leseresponsene gjorde det lettere å invitere stipendiatene til å diskutere.

– Diskusjonene blir bedre og seminarene mer interaktive på denne måten, noe som er ekstra viktig i en digital hverdag, understreker Vik.

I alle essayseminarene var en stipendiat «chair» og ledet diskusjonen av et gitt manus, mens en annen student var hovedkommentator. De fikk instruksjoner om hva de skulle sørge for at gruppen diskuterte, og fikk trening i roller de kan få i internasjonale workshops og konferanser senere.

Savner å være sammen

– Vi har pleid å ha to fellesmiddager når det er et fysisk kurs. Dette ble forsøkt erstattet gjennom kveldsquiz i Zoom med medbragt drikke. Det gir ikke samme gode opplevelse som fellesmiddagene, men det var et alternativ. Stipendiatene er trette av zoom, likevel opplevde jeg at mange stipendiater hadde det artig sammen, så jeg ville nok gjort dette igjen, sier Vik.

Les mer på nettsiden til «The Norwegian Research School in History»  og emnesiden til kurset

Av Ellen Evju Jahr
Publisert 15. mars 2021 14:16 - Sist endret 15. mars 2021 14:16