"Metoo" på Olympen

Antikken er fortsatt svært populær på operascenen og jeg har skrevet i hvertfall to blogginnnlegg om temaet (søk på "opera").  Orfeus har imidlertid en helt spesiell plass i operahistorien og den har jeg enda ikke skrevet om, men som jeg nevnte i et blogginnlegg i 2022 la jeg inn en forelesning om Orfeus på operascenen i emnet ANT1500 i forbindelse med Den norske operas oppsetning av Orfeus i underverdenen våren 2022. Jeg holdt forelesningen, men pga. COVID fikk hverken studentene eller jeg sett denne oppsetningen. Nå har Den norske opera satt opp forestillingen igjen og for den klassiskinteresserte er den vel verdt et besøk. Her er det mye å reflektere over – ikke minst for de som kan sin mytologi og har Ovids Metamorfoser friskt i minne. (Og her smetter jeg like godt inn en liten forhåndsreklame for Thea Selliaas Thorsens nye oversettelse av nettopp  Ovids Metamorfoser som skal komme i Kanon-serien i 2024). 

Orfeus og Eurydike

Fortellingen om Orfeus og Eurydike er en av de mest kjente episodene fra antikkens mytologi. Den finnes i flere varianter, men i klassisk litteratur er den kanskje mest fullendte versjonen å finne først i Vergils læredikt om jordbruk, Georgica (bok 4. 452 ff) og deretter Ovids Metamorfoser.  I boken om birøkting forteller Vergil hvordan den nygifte Eurydike blir forfulgt av Airistaeus og på sin flukt får et dødelig slangebitt. Den sørgende Orfeus klarer gjennom sin musikk å bevege underverdenens gud til å returnere Evrydike, men på en betingelse – at han ikke snur seg før de er helt oppe. Men Orfeus glemmer seg  - eller klarer ikke å holde seg. Som Ovid skriver:

… i bekymring  for henne og grepet av trang til å titte,

Vendte den elskede blikket, og straks falt hun atter tilbake!

Armene strakte han ut for å holde og holdes, fortvilet

Kjempet han uten å gripåe om annet enn svinnendeluftdrag.

Hun som igjen måtte dø, rettet ikke én anklage mot  sin

Husbond (for unntatt å elske, hva kunne hun anklage ham for?)

Bare et siste «farvel» som knapt nådde frem til hans ører,

sa hun, og så var hun atter blitt oppslukt av stedet hun kom fra.

(10.48-63- her i oversatt av T. Selliaas Thorsen i programheftet for Den norske operas oppsetning av Monteverdi, Orfeo)

Etter dette sørger Orfeus dobbelt og han synger så dyr og trær og til og med klipper blir fjetret. Men han skyr kvinner og det blir til slutt hans endelikt. Han blir revet i stykker av rasende menader.

Fortellingen om Orfeus og Evrydike har vist seg svært populær. Man finner Orfeus og Eurydike i alt fra romaner til dataspill. Wikipedia-artikkelen om Orfeus har en svært imponerende liste. Og også her på berget finner vi Orfeus-varianter – f.eks.  Johan Sebastian Welhavens dikt «Orfeus».  Fortellingen kan også plasseres i eksotiske settinger, min favoritt i så måte er filmen Orfeu negro (1959) der hele episoden utspiller seg under karnevalet i Rio de Janeiro. 

Diktere og kunstnere trekker frem forskjellige aspekter ved myten – ikke minst kjærlighet og tap, men også kunst, som Inger Merete Hobbelstad trekker frem i et utmerket essay i det digitale programmet til den nye Orfeus-oppsetningen. På mange mater er Orfeus en kunstnernes mann og mange har f.eks. tolket bruken av Orfeus i Metamorfosene  svært metapoetisk (Orfeus er fortelleren i hele bok X).

Orfeus på operascenen

Orfeus er imidlertid ikke bare kunstner, han representerer særlig musikkens kraft. Og fortellingen om Orfeus og Evrydike har  derfor ikke uventet vært svært produktiv i musikken. Den kan også knyttes spesielt tett opp til operaens historie. Bare mellom 1600 og 1762 var det 30 operaer om Orfeus! Den siste jeg vet om er Beat Fuhrers Begehren (2009) og det finnes også en Broadway-musikal om temaet, Hadestown (2006).  Men det er særlig to operaer ved siden av Offenbach som er virkelig berømte: Monteverdis Orfeo og Glucks Orfeus og Eurydike.

Det er neppe tilfeldig at den ene kandidaten til verdens første opera er nettopp Orfeo av Monteverdi (1607/9).  I anledning et karneval for Hertugen av Mantova griper Monteverdi og hans librettist Alessandro Striggio til myten om musikeren Orfeus i sin skapelse av en helt ny sjanger. Her spiller de både på renessansens ideer om å gjenskape det antikke drama ved bruk av kor og dans, men også den svært populære pastorale formen (Evrydikes død på engen i det hun blir forfulgt av gjeterguden Aristaeus). Særlig  er operaen kjent for utvikling av polyfoni og den svært virtuose Orfeus-rollen (som ble sunget av en kastrat). I denne varianten starter historien med bryllup og ender med at Apollon kommer til unnsetning etter at Orfeus har snudd seg slik at det blir en «happy ending» (dvs. det fantes også en annen tidligere variant der menadene torturerte Orfeus til døde).

Christoph Willibald Gluck og hans librettist Rainieri Calzabigi tar en mer klassisistisk tilnærming til fortellingen. Inspirert av kunsthistorikeren Winckelmans ideal om «edle Einfald und stille Grösse» slanket de både historien og det musikalske uttrykket ytterligere. Det hele starter med den sørgende Orfeus ved Eurydikes grav. I denne versjonen er det imidlertid Eurydike som blir utålmodig og feiltolker at Orfeus ikke vil se på henne og dermed får ham til å snu seg. Historien ender imidlertid også her med at det elskede par bløir gjenforent, denne gang er det Amor som griper inn. Operaen er kanskje aller mest kjent for den instrumentale delen «de salige ånders dans», men også Orfeus’ klagesang «Che faro senza Eurydice» er populære «highlights». 

Offenbachs frekke forvrengning

Alt dette har Offenbach og hans librettister  med seg når de uærbødig kaster seg over myten på midten av1800-tallet i operetten Orfeus i underverdenen (1858/78). I denne versjonen er det ingen kjærlighet mellom Orfeus og Eurydike. Tvert imot, de vil  ikke egentlig ha hverandre lengre. Orfeus er en selvopptatt fiolinist og Eurydike har sine interesser. Orfeus blir imidlertid tvunget av folkemeningen (karakteren le peuple som har en funksjon ikke helt ulikt et gresk kor) til å forsøke å hente Eurydike opp fra underverdenen og de blir begge lykkelige når Zeus tordenkile gjør at Orfeus snur seg og de dermed skilles like vel. Operetten er i dag nok mest kjent for sitt can can-nummer som foregår på en heidundrande fest i underverdenen, så man kan godt skjønne at Eurydike vil bli.

Offenbach og hans librettister kan definitivt sies å ha forvrengt historien og deres alminneliggjøring av de antikke gudene virket nok provoserende. Samtidig er de veldig tett på antikke kilder og viser hvor utbredt kjennskapen til særlig Vergil og Ovids tekster må ha vært i Paris’ bourgoisie. Aristaeus er simpelthen birøkter – noe som er en direkte henvisning til konteksten i Vergils variant, kapittelet om birøkt i Georgica. Når det gjelder Ovid er det ikke bare passasjene om Orfeus som her refereres til, men også hans gjengivelser av Zeus forskjellige erobringseventyr der han opptrer forvandlet – fra svane, via gullregn til tyr. Sangen Rhapsodie des metamorphoses som fremføres av olympens gudinner er en katalog helt på linje med Arachnes teppe i Ovids bok 6.  Det komiske klimaks kommer når Zeus forvandlet til flue (ja, du leste riktig) forsøker å forføre Eurydike. Duetten Duo de la mouche er en tour de force. Og det er ganske befriende å se  og høre for folk som har lurt på  de mer "praktiske" aspektene rundt fortellingene om  Leda og svanen eller Europa og tyren.

Jupiter som mygg fra en fremføring i 1858!

Foto Public domain

"Metoo", selvfølgelig

Mens Napoleon III og det franske bourgoisies dekadense nok var den egentlige skyteskive for Offenbach og hans librettister, er det «Metoo» som står i fokus i Den norske operas oppsetning når Vidar Magnussen lar olympens gudinner nærmest angripe Zeus i metamorfoserapsodien (han blir på sin side forsvart av et sett dansende joniske søyler). Og når Zeus skal forføre Eurydike utkledd som flue blir det hele totalt mislykket. Evrydike er så definitivt heltinnen i denne versjonen der hun går fra utro og blond til «empowered» can-can-dansende furie.

Selv om publikum nok ikke har sin Ovid og Vergil like present som operagjengerne på 1800-tallet, har dramaturg og ikke minst scenograf og kostymedesigner lagt inn mangt som kan glede en klassiker. Birøkteren Aristaeus er kostelig (med birøkterhatt og det hele) og min 11-åring kunne kjenne igjen de olympiske gudene på sine attributter. (Selv ble jeg spesielt begeistret for Junos gåsehatt) Det pastorale er også godt ivaretatt – denne gang med 52 sauer på scenen.

Det er selvsagt ikke alle grep jeg er like begeistret for, men det er artig å se hvordan de antikke mytene -  også i forvrengt form - fortsatt fungerer.  Det var svært god stemning i salen. Dette viser at antikken ikke bare er god å tenke med, den er også til å le både av og med.