Latiner i London

Denne våren tilbringer jeg min forskningstermin som visiting fellow ved Department of Greek and Latin ved University College London. Planen er dels å oppdatere seg på det som rører seg innenfor det klassiske feltet internasjonalt og dels å få tid til egen forskning om resepsjonen av Catilina – Romas erkeskurk i følge de fleste kilder. I denne bloggen skal jeg forhåpentligvis komme med noen smakebiter fra begge disse prosjektene.

Bibliotekene

Hittil har jeg konsentrert meg mer om nettverksbygging og generell orientering, enn forskning.  Dvs. jeg har langt på vei lagt grunnen for mye av arbeidet med min egen forskning – la meg kalle det infrastruktur. Jeg har nemlig fått bibliotekskort til de viktigste relevante bibliotekene her i London – både det antikkvitenskapelige biblioteket til Institute of Classical Studies, The Warburg Institute sitt bibliotek som særlig omfatter den klassiske tradisjon og British Library som har det meste.

Fordelen med de to første bibliotekene er at de har åpne hyller slik at man selv kan vandre rundt på skattejakt – kanskje er boken ved siden av den lette etter superrelevant for deg. Warburg-biblioteket har tatt denne ideen helt ut gjennom sitt helt egne hyllemarkeringssystem. Dette biblioteket grunnlagt av kunst- og kulturhistorikeren Aby Warburg i Hamburg og senere (1933) flyttet til London, gjenspeiler nemlig denne spesielle forskerens interesser ikke bare i samlingen, men også i organiseringen av den. Warburg var opptatt av en tverrfaglig tilnærming til den antikke tradisjon. Alle bøkene er fordelt i fire brede kategorier med hver sin etasje: ”Image”, ”word”, orientation ” (religion og filosofi) og ”action” (historie). Og innenfor disse er de ofte organisert tematisk. F.eks. kan man finne temaer som "resepsjonenen av den trojanske sagnkrets" osv. Bøkene er selvsagt utstyrt med hyllemarkeringsnumre, men disse er svært omfattende (kan være 50 bøker innen samme nummer). Dette er selvsagt irriterende dersom man leter etter en helt spesiell bok, men supert dersom man ønsker å få oversikt over et felt. I dette svært vennlige biblioteket kan man dermed gå på en lettere ledet skattejakt i dagesvis. 

Bokhandlene

Jeg nevnte bokhandlene i ingressen. For tiden er det særlig tre klassiske innslag som dominerer. Det ene er promovering av en serie hendige små bøker med Cicero-utdrag ansett spesielt relevante for vår tid (i Princeton university press´serie Ancient wisdom for modern times) i Waterstones i Bloomsbury under overskriften antikke selvhjelpsbøker. Her finner man et utvalg av Ciceros tankegods samlet mellom to permer i et hendig lommeformat og med titler som  ”How to run a country” og ”How to grow old”  i tillegg til den i denne bloggen tidligere omtalte valgkamppamfletten til Ciceros bror, ”How to win an election”.

Det andre antikkelementet i bokhandlene her er en relativt ny historisk roman, Confessions of the young Nero av Margaret George (som tidligere har skrevet om bl.a. Cleopatra og Elizabeth I). Jeg har akkurat startet, mulig noen rapporter kommer senere. Foreløpig litt rart å lese om det uskyldige barnet Nero. 

#antikken too

Det uten tvil kommersielt mest populære - og dessverre aktuelle - klassiskinnslaget når man tråler rundt i London er Mary Beards lille bok Women & Power som ligger strategisk plassert på flere steder i samtlige bokhandler  jeg har vært i og av The Guardians kommentator allerede er utropt som en feministisk klassiker. Jeg har observert flere lese den på undergrunnen (formatet er velegnet) og da vakten på Warburg biblioteket sjekket innholdet i sekken min på veien ut i går kommenterte han at dette ikke var det første eksemplaret han hadde funnet i sin jobb.

Boken er basert på to foredrag Beard holdt. Hennes hovedargument er at man ikke enkelt kan putte kvinner inn i en maktstruktur som hun hevder allerede er kodet som mannlig. Snarere må vi redefinere definisjonene av både makt og ledelse. I dette arbeidet mener hun antikken er god å tenke med. For det første for å gjennomskue de mannlige mønstrene og deres røtter. Her bruker hun mye plass på den antikke retorikken der en god retoriker nettopp var en vir bonus dicendi peritus (god mann kyndig i å tale). Beard (og mange med henne) hevder at vir  (mann) her ikke skal leses som person, men kobles til kjønn og ideer om maskulinitet. Noe man kan finne støtte for når man ser både i lærebøkene – f.eks. i råd om stemmeleie – og i talene (en vanlig sverteteknikk er å anklage motstanderen for umandig oppførsel). For det andre – og mer oppmuntrende -, mener hun at man f.eks. hos Ovid og andre antikke forfattere også kan finne eksempler på kvinnelig makt som ikke følger de mannlige reglene. F.eks.. i Ovids fortelling av myten om Filomela som etter en voldtekt får kuttet av tungen, men vever sin historie slik at alle kan se hva hennes svoger har gjort mot henne (Ovid, Metamorfoser, 6.438-619). 

Et annet eksempel er anekdoten om Marcus Antonius kone, Fulvia, som etter Ciceros død (Cicero hadde holdt de mest vanærende taler over Antonius, de såkalte filippiske) angivelig stakk sine hårnåler inn i hodet hans der det hang til spott og spe på forum. Beards metaforiske råd er å forsøke å finne noen moderne hårnåler.

Dette kan virke drastisk og mange vil nok ikke nødvendigvis være enig med henne, men Beard er ikke en som skriver og snakker med små bokstaver og hun kaller boken et manifest. For meg var den svært tankevekkende og fikk meg til å se enkelte ting klarere. Selv om jeg nok tenker at vi har kommet lenger i Norge enn man har i England må jeg innrømme at jeg gjenkjenner mer i boken hennes enn jeg skulle ønske at jeg gjorde. Beard er imidlertid nøye på å understreke at hun ikke nødvendigvis mener antikken kan gi oss enkle lærdommer for idag. Men hennes lille lettleste bok er et godt eksempel på hvordan man kan bruke antikken for å løfte blikket litt opp i vår selvopptatte tid og kanskje se hvor mye av vårt tankegods kommer fra og dermed være bedre rustet til identifisere og takle sider ved dagens samfunn.

Klassiske kjendiser: Jeg vil bli Mary Beard når jeg blir stor!

Det er imidlertid ikke bare Mary Beards bok som vekker interesse, hun er selv blitt et ikon. Samme dag som jeg startet å skrive dette blogginnlegget hadde The Guardian en tre siders artikkel om Mary Beard under overskriften "The cult of Mary Beard". Hun er ikke lenger bare kanskje verdens mest kjente klassiskprofessor og antikkformidler (se f.eks. hennes Roma-serie på BBC), men har også blitt en akademisk rollemodell. Både hennes røffe og mildt sagt uformelle og uredde stil, hennes stadig kritiske og nysgjerrige holdning - aldri selvtilfreds og alltid åpen for diskusjon - og hennes eget karriereløp som tobarns mor og hennes nå svært så offentlige figur som middelaldrende kvinne blir fremhevet som paradigmatiske. Selv om hun også har fått mye kritikk  og enkelte avisanmeldere mente hun burde holde seg og sine skjelett tenner langt unna TV-skjermen, leses hun med interesse ikke bare av typiske Guardian lesere. Hennes solide kunnskaper om antikken respekteres i alle leire. Avisen forteller om nesten "boyband" tilstander da Mary Beard ble oppdaget av en skoleklasse på tur. Det er også laget egne T-skjorter med emblemet "When I grow up I want to be Mary Beard" (angivelig basert på et dikt).

Gitt Beards eksentrisitet er det nesten konkurranse i å fortelle Mary Beard-historier. Avslutter derfor denne bloggen med min Mary Beard historie. Da jeg var postdoc (eller Rome scholar, som det het) ved det Britiske instituttet i Roma (British school at Rome) i år 2000 kom Mary Beard på besøk for å holde en gjesteforelesning. Da jeg kom inn i rommet trodde jeg imidlertid at en "baglady" hadde gått feil og satt seg ved kateteret. Der satt en uflidd dame med grått hår, to store plastposer og bena på bordet. Jeg tenkte: "dette blir pinlig. Noen må kaste henne ut". Men dette var altså Mary Beard som fikk en svært dannet introduksjon av direktøren og etterpå holdt et glitrende innlegg. HUn har definitivt ikke prøvd å tilpasse seg maktstrukturer eller å finne en akseptabel femininitet. På mange måter kan man si at hun nettopp har klart det hun anbefaler andre kvinner å gjøre i Women & Power, dvs. plukket opp de metaforiske hårnålene.