Nordboere i det gamle Hellas

Denne gangen har jeg lånt ut bloggen min til en av våre masterstudenter, Sofia Heim. Hun leverte sin oppgave våren 2019 og noen tenkte at denne bloggen kunne være et ypperlig sted å presentere hennes arbeid for et litt bredere publikum. Det syntes jeg umiddelbart var en god idé og at prosjektet hennes fortjener. Kanskje kan dette innlegget også være til inspirasjon for vordende masterstudenter som et eksempel på en type tematikk man kan skrive når man tar master i gammelgresk? 

Samtidig er dette en god anledning til å presentere et norsk publikum for en av de kanskje mindre umiddelbart tilgjengelige greske dikterne, Pindar (517-438 f. Kr). Dette er en dikter som vår siste nyansatte på klassisk her i Oslo, Boris Maslov, er en av verdens ledende eksperter på. Derfor ikke helt uventet at han også var Sofias veileder. Sjekk gjerne ut boken hans her. Men over til Sofia og presentasjonen av hennes masteroppgave:

***

Vi har alle hørt den berømte Shakespearianske replikken «We are such stuff as dreams are made on», men færre har hørt verset som over to tusen år tidligere ble skrevet av den Thebanske poeten Pindar; «man is the dream of a shadow». Denne svevende tanken finner vi overraskende nok i et atletisk seiersdikt skrevet for Aristomenes av Egina, en unggutt som vant den Pytiske brytekonkurransen i 446 f. Kr. Det er nettopp denne gjennomtenkte dybden, et svimlende spenn av bilder og tanker, som kjennetegner Pindars poesi, og som har skapt et vidstrakt forskningsfelt viet til hans mangefasetterte verselinjer. Det er nettopp Pindars innviklede stil og billedbruk, og de bakenforliggende årsakene til hans valg av bilder, som har inspirert arbeidet med masteroppgaven Imagining the North: exotic thaumata in epinician poetry. Og som min inngang valgte jeg hans bruk av hyperboreerne.

Som nordmann kan man ikke unnlate å sperre opp øynene når man treffer på ‘nordboere’ i gammelgresk poesi. Disse ‘nordboerne’ ble kalt Hyperboreere («de som bor nord for Nordavinden») og de var et fantastisk folkeslag som bodde lengst nord fra det greske verdenssentrum. Allerede i det klassiske Hellas rådde det sterk tvil om disse var et virkelig folkeslag eller om de var del av den kollektive greske fantasi, og som resultat var de hyppig omdiskutert i etnografiske tekster (deriblant hos Herodot, som gir inntrykk av å være noenlunde skeptisk). Det ble sagt at Hyperboreerne, I likhet med sin sydlige motpart, Etiopierne, kunne leve i over tusen år, at de ble verken gamle eller syke, og at de levde nærmest i en utopisk tilstand som den vanlige greker bare kunne drømme om. I tillegg til disse overmenneskelige godene, ble de favorisert av guden Apollon og hadde gleden av å huse ham i vintermånedene når klimaet i Hellas var på sitt mest ugjestmilde.

Pindars tiende pytiske ode

Disse utopiske nordboerne dukker opp i den tiende pytiske ode, det som antagelig var Pindars første seiersdikt. Oden er skrevet for Hippokles, en Thessalisk aristokrat som vant en seier i løpene i 476 f. Kr. Det er den tidligste teksten (utenom Alkaios’ apollinske hymne) som gir oss et innblikk i deres himmelske tilværelse og deres forhold til Apollon. Dette tilskuddet av en unaturlig lykke som er forbeholdt andre enn vinneren kan oppleves som forunderlig i et seiersdikt. Et seiersdikt er vanligvis viet til en atletisk vinner og inneholder ros av atleten, hans familie og lokalsamfunn, et mytologisk narrativ som på ett eller flere plan er knyttet til seieren, vinneren, eller hans familie, og inneholder mange uttrykk for håp for fremtiden eller appeller mot motgang. Det er dette siste elementet som kanskje er mest merkverdig for moderne lesere, for man skulle ikke tro at fest og feiring av egen bragd var en passende anledning for å bli minnet om døden og egne begrensninger, men det er et gjennomgangstema i de greske seiersdiktene: man blir rost for det man har oppnådd, men man må også bli advart om mørkere tider, ens menneskelighet og hva det innebærer - at vi ikke har kontroll over skjebnen, og at til tross for alle anstrengelser kan lykken snu og vi skal alle dø. Memento mori!

Men hvorfor så, etter mange advarsler om ulykke og menneskets omskiftelige tilstand, viser Pindar oss Hyperboreerne? Skal vi forstå det som en smakebit av en uoppnåelig fantasi, tilgjengelig kun i dette øyeblikket gjennom Pindars dikterkunst, eller blir høyden av det korte seiersøyeblikket sammenliknet med lykken i den Hyperboreiske evighet? For Pindar gir oss en brå kontrast mellom det et menneske kan oppnå og det dikteren lar oss oppleve gjennom oden: «bronsehimmelen vil han (atleten) aldri trå, men av de dødelige bragder har han nådd lengst», før han fortsetter tanken om rom og ytterligheter og konkluderer med at «verken med skip eller til fots vil du finne den fantastiske veien til Hyperboreernes samling». Med denne setningen baner Pindar vei for Hyperboreer-scenen i oden samtidig som han stenger hele menneskeligheten ute fra Hyperboreernes verden.

En stor porsjon av seiersdiktet er viet til Hyperboreerne, og de dukker opp som en del av Perseus-myten. Perseus, som var en av de største og eldste greske heltene, har våget seg inn i Hyperboreernes rike i sin jakt på Medusa. I Pindars tredje olympiske ode, det andre av tre seiersdikt som tar for seg denne nordlige utopien, er det Herakles som tar reisen. Men fokuset er ikke rettet mot Perseus og hans heroiske kvaliteter. Han oppleves nesten som del av rammeverket – en inngangsbillett som tillater Pindar å gi oss et sjeldent innblikk i Hyperboreernes verden. Helten, som vanligvis fungerer som et bilde på atleten, blir gjort til en tilskuer som iakttar Hyperboreernes fest og feiring av Apollon. 

De utvidede, mytologiske scenene var en essensiell del av seiersdiktet, for det var her den atletiske vinneren kunne bli rost opp i skyene ved å bli indirekte sammenliknet med sin mytologiske motpart, og hvorpå også deres slektskap kunne bli bekreftet på ny, men i den tiende pytiske ode blir helten/vinneren, på lik linje med publikummet, gjort til vitne av en uoppnåelig lykke som tilhører et fremmed fellesskap.

Poetiske nyvinninger

Etter sammenlikning med de to andre odene som bruker Hyperboreiske bilder, Bacchylides’ ode 3 og Pindars olympiske ode 3, viser det seg at denne ytterlighetens verden fungerer svært godt til ros til tross for sin ‘utilgjengelighet’. De fungerer spesielt godt i seiersdikt som er skrevet for problematiske mottakere, særskilt tyranner eller aristokrater i en vanskelig politisk situasjon. Hyperboreerne, takket være sin ekstreme geografiske posisjon og deres deltakelse i en svunnen mytologisk tid, er fjernet fra seiersdiktets anledning i både tid og rom. Denne avstanden er nyttig: Hyperboreernes verden medfører en form for plastisitet som tillater dikteren å leke med bilder og myter på nye måter. Perseus dro aldri til Hyperborea i sin jakt på Medusa (pytisk ode 10), Herakles har aldri hentet oliventreet fra Hyperboreernes skyggefulle elvebredder (olympisk ode 3), og Krøsus ble ikke reddet ut av flammene for så å bli båret inn i Hyperboreernes paradis (Bacchylides’ ode 3). Disse scenene er poetiske nyvinninger og skiller seg fra det etablerte mytiske materialet.

Dikteren skaper slike scener som avviker fra de kjente mytene fordi de fletter sammen en relevant mytisk helt; Perseus som knyttes til både vinner og sponsor av den tiende pytiske oden, Herakles for en Agregintisk dynast med spartanske sympatier i tredje olympiske ode, og Krøsus for en styrtrik Siciliansk tyrann i Bacchylides’ ode 3, med en ytterlighetens verden (Hyperborea) som tillater poeten å leke med bilder og ideer som passer seiersdiktet som sjanger, vinnerens/sponsorens interesser og den politiske situasjon disse dynastiske seierherrene befinner seg i.

Hyperboreerne er dermed et eksotisk bilde som, takket være sin ytterlighet i tid og rom, skaper en såpass stor avstand til et problematisk materiale at det gir dikteren spillerom og mulighet til å rose den som roses skal (særskilt vinnere og sponsorer med en avgjørende politisk rolle) på en passende måte.

Det er ikke forgjeves at Pindar konstaterer at «ytterligheten krones av konger» (Ol.1)

***

Gir dette mersmak kan du lese hele Sofia Heims oppgave Imagining the North: exotic thaumata in epinician poetry i Universitetsbibliotekets elektroniske vitenarkiv DUO. Der ligger bl.a. alle nyere masteroppgaver ved UiO.