Pastoral pandemipause

Blant arvegodset fra antikken finner vi pastoralen. Diktning om hyrder som gjerne spiller på fløyte og synger i skyggen av et tre. Hva er det med disse hyrdene i Arkadia som egentlig gjør minimalt? Hvorfor dukker de opp i romaner, malerier, porselensfigurer og det svenske hoff? Har de noe å si oss i dag – midt i en pandemi? 

Bildet kan inneholde: lys, briller, anlegg, rektangel, visjon omsorg.

Pastoral i pandemiens tid:  Det finnes visst en maske for alt. Et googlesøk på "pastoral face mask" bragte meg til dette munnbindet. Motiv: Thomas Moran, "Minding the flock". Fra FineArtAmerica.com

For en god stund siden sa jeg ja til å holde et foredrag om pastoralen for Fagutvalget for antikk kultur og klassiske språks  foredragsserie Vin og latin om pastoralen. Da jeg denne uken skulle forberede forelesningen tenkte jeg at det i  lys av den siste tidens utvikling i USA hadde vært mer passende å snakke om et av mine andre forskningsfelt, nemlig Catilinaresepsjonen. Flere har trukket paralleller mellom stormingen av Capitol Hill og Catilinas planer om statskupp i 63 f.Kr. Ikke minst har hendelsene aktualisert ordenes makt. Catilina var i følge kildene en habil taler. I Sallusts Bellum Catilinae blir han gitt en tale der han oppfordrer sine tilhengere til å støtte et kupp for å angripe eliten som har fratatt dem alt. Men midt i disse turbulente tider kan det hende vi snarere trenger en pastoral pause – og de som ønsker å lese mer om Catilina resepsjonen kan kikke på min Catilina-føljetong, Catilinaria

 

Den pastorale rammen

Ja, for midt oppi statskupp og pandemi - hvor er det folk søker seg? Oslos T-baner er fulle av folk som skal i marka og hytteforbud måtte innføres i mars.  Og dette er ikke bare moderne reflekser:  I Boccacios storverk Dekameronen, en slags novellesamling der rammefortellingen er en gruppe adelsmenn som rømmer ut på landet etter utbruddet av svartedauden. Og i landlige omgivelser samles de i skyggen av trærne etter siesta og får tiden gå med å fortelle fortellinger.  

Dette er ganske nær den arketypiske pastorale situasjon– hyrder som møtes, snakker eller synger nettopp under skyggen av et tre.  Slik er det også vi møter Tityrus i Vergils første ekloge – en av pastoralens kjernetekster. 

            Tityrus, kvilande under den vidgreina krona på bøka

            øver du deg på ein tone frå skogen med finskorne sivrøyr. 

(overs. Matti Wiik 2016)

Og i de ti eklogene som følger fortsetter hyrder å synge enten alene eller i møte med med andre. Men det de synger om innenfor denne rammen kan være så mangt; kjærlighet, diktning, magi, kosmologi, desillusjon og fremtidshåp. Det det er heller lite av er beskrivelser av gjeterlivet selv. 

Diktene er rike på referanser til både litteraturhistorien og mytologi. En klassisk filolog har hevdet at det er ironisk at så varierte og komplekse tekster har dannet mønster for en hel genre. Jeg vil derimot hevde det motsatte. Det er nettopp fordi de kan ramme så mye at de har vært så brukbare, dvs. det at de kan romme mye samtidig som de har en tydelig definert pastoral ramme. Gjetere, noen dyr, og musikkinstrumenter gjerne plassert på et behagelig sted (locus amoenus), typisk med skyggefulle trær og en murmlende kilde i nærheten.  Og stedet blir gjerne kalt Arcadia. Et navn som forekommer et par ganger i eklogene, men som etter renessansen blir navnet på det pastorale landskap par excellence.

 

Pastoralens popularitet

Mange store forfattere startet sin litterære løpebane med å skrive pastorale dikt (Petrarca, Dante, Boccaccio og Milton, for å nevne noen). Særlig populær var pastoralen i barokken. Da finner man ikke bare hyrder i dikt, men i romaner, drama, opera, malerkunst og hagearkitektur. Ja, i Versailles får Marie-Antoinette senere til og med bygget en liten gjeterlandby (Le petit Trianon) der hun kan gå rundt og være hyrdinne - noe svenskekongen Gustav den III kopierte i noe mindre skala på Drottningholm. Så viktig ble pastoralen ansett at den ble heftig diskutert som del av den store franske Querelle mellom les anciens et les modernesog så populær var den at den ble parodiert. 

Med romantikken svant populariteten til den klassiske pastoralen hen eller antok nye former i det andre former for naturdiktning dukket opp. Mange har også forsøkt å erklære pastoralen for død.  I åpningen av diktet «The happy shepheard» erklærer dikteren Yeats: 

The Woods of Arcady are dead

 and over is their antique joy

of old the world of dreaming fed;

Grey truth is now her painted toy. 

Dette diktet behandler blant annet ordene og drømmenes makt. Men diktets dystre åpning til tross, det ender med en oppfordring om å fortsette å drømme. Og flere har også siden brukt pastoralen, bl.a. Tom Stoppard  i det utrolige teaterstykket Arcadia og Ben Okri i en slags pikaresk roman av samme navn. 

 

«Hvorfor alltid hyrder?»

I en av sine komedier lar Moliere en karakter simpelthen stille spørsmålet: «Hvorfor alltid hyrder?» («Pourqois toujours les bergers?», Le bourgois gentilhomme). Det har vært mye diskusjon om hva som egentlig utgjør kjernen i pastoralen. På ett vis er pastoralen lett å kjenne igjen – den diktende hyrden under skyggen av et tre - , men hva er kjernen? Er det noen kjerne? Og hva er appellen? Er det motsetningen mellom by og land? Er det kombinasjonen av latskap og lykke? Er det det utopiske aspektet? Er det nostalgi og uskyld? Er det selve sammenkomsten og sangen? Eller det tilbaketrekningen fra bylivet og verden forøvrig? 

Til forskjellige tider har man lagt vekt på forskjellige deler av det pastorale potensialet som ligger i Eklogene og deres resepsjon. Jeg har derfor i mine artikler om temaet ofte valgt nettopp å fokusere på resepsjonen av Eklogene snarere enn å definere en genre (se f.eks. artikkelen med den litt håpløse tittelen "Arkadia i våre hjerter" i Klassisk forum 2005:1. Der er det også en nyttig bibliografi). Jeg har også simpelthen forsøkt meg med å definere genre som resepsjonsprosess.  

 

Pastoral retrett

I flere versjoner av pastoralen er den pastorale gjetertilværelsen presentert som en midlertidig flukt fra verden der ute. Typiske eksempler er Sannazaros romanse Arcadiader helten Sincero trekker seg tilbake fra Napoli og lever som gjeter i Arcadia og Shakespeares pastorale komedie As you like it hvor adelsmenn og -damer rømmer til the forest of Arden (et slags Arcadia) etter at tronen er usurpert. I begge tilfeller er tilværelsen i Arcadia enklere enn kompleksitetene i det livet de kommer fra. Dette er kanskje ikke ulikt drømmen om et enkelt liv på landet med katt og kaniner. På den annen side kan jo dette i realiteten vise seg nokså hardt – i hvertfall her nord. 

Disse oppholdene i Arcadia er sjelden permanente og karakterene som ikke opprinnelig er gjetere ender ofte med å vende tilbake til verden utenfor. De er mer som skjønnånder på sommerferie. Et siste skudd på stammen er NRKs dokumentarserie Ida og Martin på Notholmen. Her møter vi et urbant par som skal leve det enkle liv som sauebønder på en øde holme i seks måneder. I motsetning til faren som kaller sauene «kjøtt 1», «kjøtt 2» osv. begraver Ida det dødfødte lammet med selvplukket påskelilje over graven. Men Ida og Martin synger og spiller gitar og lysker hverandre i gresset. Skjønt idyllen slår sprekker – det er mye vær og det er mye hardt arbeid. Det er kanskje også derfor pastoralen aldri helt har slått an som genre i Norge. Men drømmen om den ideelle pastorale tilbaketrekning som en mulighet om enn kun for en stakkels stund er også en trøst – ikke minst i turbulente tider. 

I Vergils første ekloge har Meliboeus måttet forlate sine beitemarker etter at hans land er konfiskert av soldater (antageligvis etter slaget ved Filippi 41.f.Kr). Tityrus, den fløytespillende hyrden, derimot har fått bli etter å ha fått lov av en ung mann i Roma (antageligvis Octavian, senere Augustus). Diktet er formet som en dialog mellom de to og det er ikke entydig hvor dikterens sympati eller kritikk ligger. Her er vi heller ikke i noe entydig paradis og storpolitikken er ikke langt unna. Men i det skyggene blir lenger tilbyr Tityrus sin kollega hvile over natten på et leie av bladverk og med fullmodne epler og selvystede oster til kveldsmat. En liten pastoral pustepause i trøblete tider.  Og det kan noen og enhver av oss trenge i disse tider– enten man kaster seg over Matti Wiiks friske nynorske gjendiktning av Eklogene, ta på seg et pastoralt munnbind eller reiser en tur til seters.  

 

Emneord: pastoral, Vergil, Ekloger, resepsjon
Publisert 7. feb. 2021 00:00 - Sist endret 16. feb. 2021 00:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere