Musikk i Halden

av Rune Andersen

Første kjente historiske hendelse som kan settes i forbindelse med Halden, er da Knut Jarl i 1227 «lot sine skibe slæpe fra Idefjorden op i Glommen», og at det «nogen aar efter kjæmpet et par flokker av varbelger og birkebeiner paa Lille Idesletten».[1] Både Iddefjorden og Iddesletta er kjente områder for haldensere. Elven «Tista» som løper gjennom byen og som gjorde at det vokste frem en by i området, munner ut i Iddefjorden. Den var i de tidligste tider rik på laks, og Gimmen gård på Idd «erhvervet sig omkring 1340 part i laksefisket i Tista».[2] Laksefisket skapte imidlertid ingen by. Den vokste frem «paa samme vis som ved saa mange andre byer paa vor sydkyst, hvor elver fløt gjennem rikt skoglænde. Prægtige vandfald tillot anlægget av en mængde sagbruk, og elven bar tømmer, bord og planker paa sin ryg ut til en rolig lun havn, hvor de fremmede fartøier indfandt sig, kjøpte tømmer, bragte varer med sig og fremkalte liv og rørelse.»[3] I 1644–45, Hannibalsfeidens tid, fikk ladestedet Halden befestninger, og på høsten 1644 fikk Halden en garnison på 360 mann.[4] Den 10. april 1665 fikk Halden «privilegier som kjøbstad».[5]

 

Stadsmusikanter, latin- og allmueskolen[6]

Det er rundt 1660 at vi har de første vitnesbyrd om musikalske aktiviteter i Halden – knyttet til stadsmusikantembetet. «Holder man f. e. et bryllup, tør man ikke la nogen anden spille i gildet end den priviligerte stadsmusikant», forteller O. Forstrøm.[7] Omtrent samtidig fantes det «omvankende spillemænd, som forlystet stadens borgere med sin musik».[8] Dette måtte imidlertid opphøre fordi det krenket de rettigheter som stadsmusikanten i Kristiania hadde. Han het på denne tiden Paul Røder og hadde privilegium på å besørge musikk i alle «hæderlige Bryllupper og Vertskaber i Kjøbstæderne og paa Landet»[9] i hele Akershus stift. Fredrikstad fikk noe senere, trolig henimot århundreskiftet, sin egen stadsmusikant, Peter Hagenberg. Han betjente foruten Fredrikstad også Fredrikshald og Moss samt landområdene omkring. Hagenberg slo seg ned i Halden etter Fredrikstads brann i 1712, og hans sønn, Peter Høeg, overtok stillingen etter faren. Da Peter Høeg døde i 1743 ble stillingen delt, men hans etterfølger Peter Ferber i Fredrikshald fikk lov til å forene både organist- og stadsmusikantstillingen. I Halden var de to stillingene forent til langt inn på 1800-tallet. Organist Holm som døde i 1849 og ble etterfulgt av F. A. Reisigger, hadde «endnu officiel titel av Stadsmusikant og privilegium som saadan».[10]

Kort etter at Halden var blitt kjøpstad i 1665 fikk byen også sin første offentlige skole, en latinskole som nærmest var bestemt for dem som ønsket å fortsette sine studier med tanke på å bli prest. Sangen var en viktig del av elevenes skoleaktiviteter. Som overalt ellers i latinskolene var elevene kirkens faste sangkor. Hver morgen klokken 7 samlet man seg i kirken til korsang. Da hadde man allerede hatt en times undervisning på skolen, noe man fortsatte med etter sangen i kirken. Omkring middagstid sang koret på nytt i kirken. I tillegg til dette måtte elevene gjøre tjeneste som kor ved gudstjenesten både i Immanuelkirken og i garnisonen i festningen fordi sognepresten også var garnisonsprest. Koret hadde både plikt og rett til å synge i vielser og ved begravelser. Dette fikk man betalt for og pengene hørte til skolens viktigste inntektskilde. Lærerne fikk sin lønn blant annet fra denne inntekten og det hendte at også guttene i koret kunne få en slant. Også de såkalte «mortenspengene» gikk med til dette. Navnet stammer fra skikken med at lærere og elever på mortensaften og nyttårsaften gikk tiggergang i byen og sang utenfor husene i håp om å motta litt ekstra. De inntekter skolen fikk gjennom elevenes korsang, var i lang tid skolens eneste virkelige inntekstkilde, noen offentlig støtte hadde skolen i den første tiden ennå ikke.

Etter en kongelig befaling i januar 1739 om at latinskolene i de små kjøpestedene Fredrikshald, Fredrikstad, Tønsberg, Skien og Kongsberg skulle nedlegges og omgjøres til «danske kristendomsskoler» – det vil si at latinskolene ble omgjort til allmueskolen – kan man datere Fredrikshalds folkeskole fra 1740. Her inkluderte man fattige barn og i tillegg til religionsundervisning, skrivning og regning hadde folkeskolen forbindelse til den gamle latinskolen ved at skoleholderen og hans elever skulle fortsette med å synge ved gudstjenesten på søn- og helligdager i tillegg til den daglige sangen i kirken. Dette var strengt regulert – prestene måtte ikke «henlægge nogen slags ministerielle forretninger til de nævnte tider, saa korsangen blev forsømt».[11] Skolens elever måtte fremdeles sørge for sang ved vielser, dåp og begravelser, og «rektor» ble på denne måten også byens kantor. Hvilket repertoar stadsmusikantene og skolekorene hadde, er dessverre ikke kjent.

Ut over dette er det ikke mye vi vet om musikklivet i Halden de første 100 år av byens historie. Det som imidlertid synes klart, er at musikkens rolle har vært tydelig fra byens første år – først og fremst i kirken og i skolen, men også i det sosiale liv.

 

Det musikalske selskap og dets betydning

Fra rundt midten av 1700-tallet finner vi vitnesbyrd om et offentlig konsertliv. Forstrøm forteller at der rundt 1750 ble gitt «gode koncerter i raadhussalen, dels av omreisende kunstnere, dels av byens amatører».[12] Han forteller også om en sterk interesse for skuespillfremførelser. Om konsertene sier han at forholdet var det samme som med skuespillene, nemlig at «musiken blev ivrig dyrket i de private kredser, og av og til lot man sig høre offentlig.»[13] Den private musikkinteressen må ha hatt et visst omfang ettersom byen hadde en egen instrumentmaker, Amund Hansen, «som forfærdiget citre»[14]; seks av disse befinner seg i dag på Norsk Folkemuseum.[15] Om impulsene til det private musikk- og teaterliv kom utenfra eller var resultat av undervisningen i skolen, sier kildene intet konkret om. Det er imidlertid grunn til å regne med at impulser fra utlandet har spilt en viktig rolle.

Slutten av 1700-tallet var en tid da musikklivet fikk et sterkt oppsving, bl. annet fortelles det at byen ble gjestet av utenlandske musikere. Et slikt besøk fant sted i 1778 da den svenske kapellmester de la Hay ga en konsert i byen – en «Vocal- og Instrumental-Koncert» med «Solos paa Violin».[16] La Hay var egentlig fra Amsterdam og var konsertmester hos den svenske dronningen, Lovisa Ulrika. Oppsvinget hang sammen med byens utvikling innen handelsnæringen. Forretningsstanden kan på denne tiden deles i to deler: en tallrik klasse av mindre kjøpmenn, krambodhandlere, i tillegg til en liten kreds av sagbrukere og grosserer, de som dominerte i trælasthandelen og skibsrederiene og som til dels var jordgodseiere. Disse dannet en liten verden for sig, de satt inne med rikdommen, makten, intelligensen og nedarvet kultur – familene Tank, Anker, Stang og Wiel.[17]

Sin utdannelse hadde de som regel fått i utlandet, enkelte især av den eldre generasjon, i Holland, men for det meste i England. Det var særlig England som man fremdeles stod i forbindelse med og som man ofte reiste til. Engelsk smak gjorde seg derfor sterkt gjeldende i disse kretsene.[18]

I selskapslivet viser de toneangivende familier en sterk dramatisk interesse. En som kan ha spilt en viktig inspirerende rolle i den forbindelse, er byfogd og justisråd Thomas Rosing de Stockfleth. Han hadde vært medlem av det «Norske selskab» i København og hadde et anset dikternavn.[19] Av dramatiske oppførelser forteller Forstrøm om en fremførelse hos Carsten Tank i 1799, en fremførelse som ble etterfulgt av god musikk fordi den ble spilt av det militære korps.[20]

En viktig skikkelse blant amatørene på første del av 1800-tallet var fiolinisten Johannes Thrane, bror av den kjente komponisten Waldemar Thrane.[21] Det var ikke ofte at byen på denne tiden fikk besøk av fremmede virtuoser, men den danske fiolinisten Kellermann ga konsert i førtiårene og Ole Bull i femtiårene.[22]

Fra begynnelsen av 1800-tallet er teater og musikk nøye forbundet med hverandre i Halden. Det dramatiske selskap ble stiftet i 1819, et nytt i 1838, egentlig en gjenopplivelse av det som ble startet i 1819. Det fortelles videre at amatørmusikernes standard var god. Det dramatiske selskap «gav sig endog dristig ifærd med en opera, Cherubinis ‘De to dage’, hvori konsul Christen Stang, som da var næsten 50 år, forbauset alle med sin smukke og korrekte sang.»[23] I hovedstaden «lo man i kunstinteresserte kredser, da man hørte, at de nede i Fredrikshald skulde gaa igang med opførelsen av ‘De to dage’. Men det gik, og det gik galant,» skriver Forstrøm.[24]

Orkestret som spilte ved oppførelsen, var Det musikalske selskaps orkester.[25] Selskapet var stiftet 18. november 1829 og vakte fra begynnelsen stor interesse. Drivkraften de første årene var brigadeauditør Carl Dahl. Selskapets orkester var ikke stort, fra 14 til rundt 20 musikere de første årene. Da F. A. Reissiger kom til byen som organist og dirigent for brigademusikken i 1850, overtok han som dirigent for Det musikalske selskap allerede året etter. Da auditør Dahl døde i 1862 dalte interessen for selskapets virksomhet en del, men i forbindelse med innsamlingen i 1885 til inntekt for monumentet på Reissigers grav, samlet Oscar Borg sammen et symfoniorkester på rundt 40 mann og ga flere konserter. I 1921 ble virksomheten reorganisert og et orkester under navnet Fredrikshalds Sangforenings Orkester oppsto. Det musikalske selskap var aldri formelt blitt oppløst og man ser orkestret fra 1921 som en videreføring av Det musikalske selskap fra 1829. I 1946 skiftet orkestret navn til Halden Orkesterforening og i 1979 tok det navnet Halden byorkester.

 

 

 

Bilde 1. Bildet i viser auditør Carl Dahls kvartett bestående av sittende fra venstre korpslæge Winther, auditør Carl Dahl, disponent Andreas Stang og revisor D. Hamilton. Bak til venstre står F. A. Reissiger og til høyre Wilh. Hamilton. (O. Forstrøm: Fredrikshald i 250 Aar, bd. 2 s. 207; bildet finnes også i Norges Musikkhistorie (hovedred. Arvid O. Vollsnes), bd. 2 s. 227).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bilde 2. Oscar Borg (1851–1930), født i Halden, norsk komponist og dirigent. Studerte ved Musikaliska Akademien i Stockholm der han med kong Oscar 2. hjelp hadde fått friplass. 1873–1918 dirigent for 1. Brigades Musikkorps i Halden. Som kordirigent, organist og fiolinist ble han en sentral person i musikklivet i Halden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bilde 3. Bildet viser Halden orkesterforening i 1936. Bildet er tatt i forbindelse med en konsert i Fredrikshalds teater. Som klaversolist finner vi Dagmar Bye fra Tistedalen. Hun var i flere år elev av Nils Larsen og dro i 1920 til Leipzig hvor Robert Teichmüller ble hennes lærer. I mange år var hun en ettertraktet klaverpedagog i Haldendistriktet. (Norges Musikkhistorie (hovedred. Arvid O. Vollsnes), bd. 4 s. 229).

 

 

 

 

 

Konsertprogrammene fra rundt 1850 til 1915 viser at Det musikalske selskap fremførte til dels betydelige verker av klassikerne og ny-romantikerne foruten en rekke komponister som i dag er ukjente. Fra 1921 av ga man tre konserter pr. år, med et repertoar som viser at man fremdeles ikke var redd for å gi seg i kast med større sentrale verker. Dette var ikke minst mulig fordi orkestret var heldig ved å kunne benytte profesjonelle blåsere fra brigademusikken i byen, og fra tiden før 1948 kom alle orkesterets dirigenter fra dette orkestret.

Selv om orkestret hadde en skiftende tilværelse opp gjennom årene, stod kammermusikken i alle år ganske sterkt. Interessen for kammermusikk går egentlig tilbake til de nevnte rådhuskonsertene. Den fikk et betydelig oppsving med den kjente kvartetten som auditør Dahl ledet. Dahls enorme notesamling eksisterer den dag i dag og viser at her spilte man det meste av klassikerne. Ettersom man hadde mulighet for å utøke besetningen, spilte man i tillegg til kvartetter og trioer, kvintetter, sekstetter, septetter og oktetter. Ved en rekke anledninger deltok Reissiger som pianist. Kammermusikkinteressen har aldri egentlig sluppet taket i Halden, og en strykekvartett bestående av Gustav Fr. Lange, Oscar Borg, Markus Boberg og cellisten Hamilton avløste Dahls kvartett. Rundt 1950 tok Halden strykevartett opp arven etter Dahls og Langes kvartetter.

Om tiden før 2. verdenskrig må det også sies at utenlandske kunstnere som turnerte i Norge, som regel også la sin vei om Halden.

 

 

 

 

 

Bilde 4. Et bilde i Halden Arbeiderblad 10. april 1965, s. 48 viser strykekvartetten som overtok etter auditør Dahls kvartett. Den bestod av Gustav Fr. Lange og Oscar Borg, fioliner, samt Markus Boberg og D. Hamilton henholdsvis bratsj og cello.

 

 

 

 

 

Det musikalske selskap beskjeftiget seg ikke bare med ren instrumentalmusikk, også sangen kom til å være sentral, bl. a. oppførte man jo som nevnt operaer. Det er mulig å se stiftelsen av Fredrikshalds Sangforening i 1846, den gang riktignok under navnet Håndverkernes Sangforening, som et resultat av selskapets virke. På samme måten som Det musikalske selskap og militærmusikken var et livgivende incitament for den musikalske utfoldelse i form av trioer, kvartetter, janitsjar og forskjellige korps, ble Fredrikshalds Sangforening et eksempel for sanggrupper av større eller mindre format. Tistedølene var i så henseende tidlig ute – Tistedalens Sangforening eksisterte allerede i slutten av 1860-årene, til og med godkjennelse som offentlig konsertgiver. Foreningen bestod av sju arbeidere ved Saugbruksforeningen. De hadde en drøm om også å få til et orkester, en drøm som ble virkeliggjort i 1871 ved at Saugbruksforeningens direktør, A. M. Wiel, sørget for innkjøp av instrumenter og noter. I 1872 ble Oscar Borg sekstettens instruktør.

 

 

 

 

Bilde 5. Et bilde i Halden Arbeiderblad 10. mars, 1981 viser den gamle Saugbrugets Hornsekstett. Bak fra venstre Simen Amundsen, H. P. Jensen, Nils Magnussen og Sivert Olsen. Foran fra venstre Johan Terning, Oscar Borg og Svend Pedersen.

 

 

 

 

 

Omtrent på denne tiden ble også de første arbeiderkorene dannet. De vokste frem av avholds- og bedehusmiljøene, men var egentlig ikke organisert i noen form. Det dreide seg om sangkvartetter og mindre sammenslutninger som på et idealistisk grunnlag ville styrke avholdssaken og fremme en enkel folkelig religiøsitet. På denne bakgrunn vokste de mange korpsene i Halden- og Tistedals-området frem, likeledes de mange korene. Om korene er det å si at de utviklet seg i to retninger – en verdslig og en religiøs, først og fremst en frikirkelig.

Kor- og korpsbevegelsen har holdt seg sterk og levende siden, selv om begge bevegelser gradvis har endret musikalsk karakter i takt med skiftende musikalske retninger.

 

 

 

 

Bilde 6. Et bilde i Halden Arbeiderblad 21. november 1981 viser Halden Damekor, et av de mange arbeiderkorene i byen. Bildet er fra 1938 og korets mangeårige dirigent var Olav S. Gustavsen.

 

 

 

 

 

 

Tiden etter 2. verdenskrig – det utvidede kulturbegrep[26]

De første 15-20 årene etter 1945 var en vanskelig tid for musikklivet i Halden, det vil si for den delen som kan kalles konsertlivet. Musikklivet ellers, da først og fremst den lokale kor- og korpsbevegelsen fungerte derimot svært godt. Det samme gjorde en rekke små musikalske underholdnings- og dansegrupper, særlig markerte pianisten Ragnar Danielsen seg i denne forbindelsen.

En som imidlertid ønsket å styrke konsertlivet, var kulturpolitikeren og impresarioen August Ringmann. Han ble den drivende kraft som fikk nytt liv i konsertvirksomheten. En sentral tanke hos ham var at tilreisende kunstnere skulle virke inspirerende på det lokale musikklivet. Ringmanns visjon, som hadde tatt sterke inntrykk av det utvidede kulturbegrepet, gikk til hele kulturlivet. Midt på 60-tallet fikk han myndighetene til å opprette et kulturutvalg og sørget for at kommunen opprettet en musikkskole. Ringmann ble kulturutvalgets første leder og hadde en meget bred innfallsvinkel til hva kulturutvalgets oppgaver skulle være. Under hans ledelse ble det vanlig at kulturutvalget arrangerte rundt 70 tiltak i året – en voldsom økning av aktivitetsnivået. Blant annet fikk han i stand Halden-festivalen, en festival som første gang gikk av stabelen i 1968 og Grensefestivalen, to kulturmønstringer som i mange år trakk et stort publikum. Begge festivalene er symptomatiske for utviklingen av musikklivet i siste halvdel av 1900-tallet ved den store musikalske bredde det ble lagt vekt på. På festivalen medvirket de mange forskjellige lokale kor- og korps og nyetableringer som Halden trekkspillklubb som var startet i 1958 og Halden Storband, et jazzorkester som ble startet i 1960.

 

 

 

 

Bilde 7. Et bilde i Halden Arbeiderblad 8. mai 1990 viser kulturpolitikeren og impresarioen August Ringmann (1910–90) – en drivende kraft i kulturlivet i Halden spesielt i årene 1943–77. Han har dokumentert praktisk talt hele sin innsats i form av systematisk ordnede utklippsbøker og møteprotokoller fra kulturutvalget – alt overlatt til Halden historiske samlinger.

 

 

 

 

 

Storbandjazzen med Frank Nygaard i spissen markerte seg tydelig frem mot slutten av 70-tallet. De første 20 årene var orkestret nærmest halvprofesjonelt i og med at medlemmer både fra regionsmusikken i Halden og i Uddevalla på svenskesiden var med i tillegg til at man ved sine konserter sørget for å ha fremragende og kjente solister. Etter en vanskelig periode rent rekruteringsmessig mot slutten av 70-tallet ble storbandet reetablert høsten 1981. Siden den gang har bandet fungert meget bra med den spirit som springer ut av ildfulle jazzamatører, for det er amatørene og de unge som man har satset på siden reetableringen.

 

 

 

 

Bilde 8. Et bilde i Halden Arbeiderblad 1. februar 1984 viser Frank Nygaard og Halden Storband under en øvelse.

 

 

 

På begynnelsen av 1960-tallet markerte Halden seg ved at Norges første barneopera så dagens lys. Den var på alle måter laget av barn, musikken (av Rune J. Andersen), teksten (av Håkon Melberg), og alt av utstyr – kulisser og kostymer – som måtte til for å fremføre en tre-akters opera i det gamle ærverdige barokkteatret, Fredrikshalds teater, fra 1838. Interessen for barneoperaen strakte seg også utenfor Norges grenser.

 

August Ringmanns innsats er symptomatisk for musikklivet i Halden – det er båret frem av ildsjeler. Selv om både Reissiger og Borg, senere også Eyvind Hesselberg, en annen av organistene i Immanuelkirken, alle i høyeste grad var profesjonelle med utdannelse fra utlandet, så får deres innsats i Halden ildsjelens karakter ved at deres virke strakte seg langt ut over det deres profesjonelle stilling tilsa. Av mindre kjente, men like fullt betydningsfulle personer i den lokale sammenheng var f. eks. pianistinnen og pedagogen Dagmar Bye, elev av Nils Larsen i Oslo og Robert Teichmüller ved konservatoriet i Leipzig. Hun var organist i Tistedal kirke og drev en klaverskole som fikk stor betydning for det lokale musikkliv. En av hennes elever, Helge Frimann, studerte også i Leipzig og slo seg ned som organist i Tistedal og Halden etter først å ha virket som pianist i hovedstaden. En dyktig amatørfiolinist og kordirigent var Fritz Holm, en av Oscar Borgs elever som gjorde seg særlig gjeldende i frikirkelige kretser. Av profesjonelle fra de senere år er militærmusikeren Frank Nygaard allerede nevnt, mens dirigenten for militærmusikken de siste år, Christer Johannesen, har tilført musikklivet i Halden viktige fornyende korpsimpulser.

 

 

 

 

Bilde 9. Eyvind Hesselberg (1898–1986) ble på Oscar Borgs anbefaling ansatt som Borgs etterfølger som organist i Immanuelkirken. Hesselberg dirigerte foruten en rekke kor også Halden orkesterforening i mange år. Som komponist var han utdannet hos Nadia Boulanger i Paris.

 

 

 

 

 

 

 

 

Bilde 10. Et bilde i Halden historiske samlinger viser koret i baptistkirken i Halden 1950. Dirigenten, Fritz Holm, sitter som nr. 3 fra venstre i forreste rekke. Han hadde studert harmonilære og fiolin med Oscar Borg. Holm var også i flere år dirigent for mannskoret i pinsemenigheten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Opprettelsen av den kommunale musikkskolen har spilt en betydelig rolle for rekrutteringen til alle deler av musikklivet i Halden – det gjelder både det vi forbinder med et tradisjonelt musikkliv og det som er knyttet til jazzen, pop- og rockemusikken, de to siste gruppene med en markert innsats i Halden fra rundt 1970.

 

 


[1] Forstrøm, O.: FREDRIKSHALD I 250 AAR, Fredrikshald (Halden) 1915, bd. 1, s. 2.[Tilbake til teksten]

2 Ibid., s. 3[Tilbake til teksten]

3 Loc. cit.[Tilbake til teksten]

4 Ibid., s. 14.[Tilbake til teksten]

5 Ibid. s. 49. Da Halden fikk «privilegier som kjøbstad» i 1665 fikk byen samtidig nytt navn, Fredrikshald etter Frederik 3. I 1928 fikk byen tilbake sitt opprinnelige navn, Halden.[Tilbake til teksten]

6 Kapitlets förste avsnitt bygger på ”Haandverk. Laugsvæsen” i O. Forström: FREDRIKSHALD I 250 AAR, Fredrikshald (Halden) 1915, bd. 1, s. 268–274; resterende del bygger på ”Undervisning i Haldens tid. Den gamle Latinskole i Fredrikshald”, s. 359–378 i samme verk.[Tilbake til teksten]

7 Ibid., s. 272.[Tilbake til teksten]

8 Loc. cit.[Tilbake til teksten]

9 Loc. cit.[Tilbake til teksten]

10 Ibid., s. 273.[Tilbake til teksten]

11 Ibid., s. 372.[Tilbake til teksten]

12 Ibid., s. 289.[Tilbake til teksten]

13 Ibid., s. 307.[Tilbake til teksten]

14 Ibid., s. 271.[Tilbake til teksten]

15 Loc. cit., note 1.[Tilbake til teksten]

16 Ibid., s. 289.[Tilbake til teksten]

17 Ibid., s. 305.[Tilbake til teksten]

18 Loc. cit.[Tilbake til teksten]

19 Ibid., s. 303, note 2.[Tilbake til teksten]

20 Ibid., s. 306.[Tilbake til teksten]

21 Forstrøm, O.: FREDRIKSHALD I 250 AAR, Fredrikshald (Halden) 1915, bd. 2, s. 204f.[Tilbake til teksten]

22 Ibid., s. 205.[Tilbake til teksten]

23 Ibid., s. 203.[Tilbake til teksten]

24 Ibid., s. 206.[Tilbake til teksten]

25 Den resterende del av dette kapitlet bygger på en avisutklipp-samling (på navn og emne etter en egen nøkkel), arkivet etter Det musikalske Selskap, Ole Andreas Kruses samling av konsertprogrammer, Dahl-Vevlenarkivet, Oscar Borgs arkiv [inneholder vesentlig notemanuskripter] og Fredrikshalds Sangforenings arkiv og protokoller — alt i Halden historiske samlinger.[Tilbake til teksten]

26 Kapitlet bygger på en gjennomgang av August Ringmanns meget omfattende og velordnede arkiv i Halden historiske samlinger.

 


Kontaktperson: Arvid Vollsnes.
Oppdatert 29.03.2006 av AOV
Publisert 13. aug. 2010 11:07 - Sist endret 13. aug. 2010 11:20