Fra Jotunfjell til den evige stad: min dannelsesreise i Roma

«Vel, endelig er jeg kommet til denne store verdens hovedstad … Nå er jeg her i ro og mak, og det ser ut til at jeg vil være helt til ro for resten av livet; for vi kan nesten si at et nytt liv begynner når en mann først ser med egne øyne alt det han tidligere bare har hørt om eller lest om, men bare delvis.»

Slik skildret den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe «den evige stad» under sitt første opphold på 1700-tallet. Det er ikke for ingenting at Roma har blitt betegnet som «verdens hovedstad». Byen har vært et referansepunkt, en inspirasjonskilde og en myte for ulike aktører siden Vestromerrikets fall anno 476.

Også jeg har fått oppleve, sanse og vandre mellom de samme stedene, ruinene og monumentene som et ukjent antall pilegrimer, intellektuelle og turister har vært før meg. Mitt halvannet år lange opphold i Roma har vært som en dannelsesreise takket være Det norske institutt, inspirerende lærere og hyggelige medstudenter.

Fra Romas «fødsel» til pavemaktens sentrum

Min reise begynte med tre historieemner våren 2025. Det første emnet jeg tok hadde fokus på antikken og vi fikk innsikt i Romas «fødsel» under Romulus’ tid, fra bystat til monumental hovedstad for et verdensimperium under keiserne og innføring av den nye kristne troen i senantikken som gradvis endret byen videre. Ved å stå og betrakte de romerske minnesmerkene, får man innsikt i hvor den «moderne vestlige sivilisasjon» har sitt utspring. Jeg lærte at løsninger som vi ser på som selvfølgelige i dag – for eksempel å bo i leiligheter – var allerede delvis skapt av romerne. Ruinene av insulae (leiegårder) i Ostia, som vi blant annet besøkte, er et vitnesbyrd om dette.

Samtidig er også middelalderen viktig for å forstå vår felles europeiske arv. I mars fulge jeg kurset Roma som pilegrimsmål i middelalderens Europa og fikk innsikt i hvordan paven erstattet keisernes posisjon. Kirken skapte gradvis et moralsk og åndelig hegemoni over store deler av Europa – noe som resulterte i pilegrimsvandringer til Roma.

Da vi besøkte flere av byens vakre kirker, reflekterte jeg over hvordan det ville vært for en gudbrandsdøl – jeg kommer selv fra Vågå i Gudbrandsdalen – å sette ut på en spennende, men farlig ferd gjennom Europa i middelalderen for å nå Sankt Peters grav.

Roma som myte

«Den evige stad» har ikke bare vært et fysisk sted som har utviklet seg gjennom økonomiske og politiske prosesser, men også et symbol for aktører, fra kirken i tidlig middelalder til Mussolini og fascistene under mellomkrigstiden. Vi fikk lære mer om dette «mørke» kapittelet av Romas historie av Elisabetta Cassina Wolff som underviste emnet : Myten om Roma i Risorgimento og under fascismen. Jeg fikk innsikt i hvordan myter, symboler og ritualer fra antikken ble gjenopplivet for å skape en ny fascistisk identitet.

Vi ruslet på den langstrakte avenyen mellom Colosseum og Piazza Venezia, Via dei Fori Imperiali. Der kunne vi forestille oss fascistiske soldater som marsjerte med føttene høyt hevet og Il Duce sine «flammende» taler. Alt handlet om å overbevise massene om at fascismen var den rette troen. Staten var over individet. Ruinene av keiserforaene og Forum Romanum ble et bakteppe for de fascistiske arrangementene. Det var derfor givende å få vite mer om hvordan den romerske arven kom til uttrykk i en ønsket, men ikke realisert fascistisk verden.

Etter et helt halvår i byen ble jeg «bitt av Roma-basillen». Som jeg skrev i et dikt under oppholdet: «Verdas hjarte har gripe hugen åt mange, med ruinar og stordom, kjærleik og sorg.» Dette oppsummerer det sterkeste inntrykket jeg fikk etter å ha levd og studert i «den evige stad» i seks måneder. Her er ikke fortiden noe fjernt eller på utstilling; man føler at man lever side om side med den, og til slutt blir en del av den selv.

Det norske institutt i Roma er en arena som skaper et «bindeledd» mellom norsk akademia og studier av Romas historiske, kunstneriske og kulturelle «lag». Dette er muliggjort gjennom to emner hvor Roma og resepsjonen av Roma siden antikken står sentralt. Disse hadde jeg stor glede av å ta høsten 2025. Vi dro på ekskursjoner der vi fikk sett alt fra Romulus’ eldgamle hytte til hypermoderne fastfood-restauranter som McDonald’s i sentralbanestasjon Termini. På den måten ble vi virkelig kjent med Romas ulike sider – fra kongenes, senatorenes og keisernes Roma i antikken – til pavenes Roma under middelalderen og tidlig moderne tid – og til slutt det moderne Roma fra Italias samling til vår egen samtid.

Fra Roma til ørkenlandet Turkmenistan og «Middelhavets hjerte»: Sardinia

Det ene førte til det andre. Som et klimaks i dannelsesreisen, fikk jeg skrive min bacheloroppgave på instituttet og i tillegg oppleve «middelhavets hjerte», nemlig Sardinia. Etter studier av politisk religion og utallige turer til Romas moderne bydel EUR, som egentlig skulle bli det tredje fascistiske Roma, fikk jeg motivasjon til å skrive en bacheloroppgave. Jeg ville fokusere på lignende legitimeringsstrategier mellom Mussolini og den autoritære presidenten Nijazov i Turkmenistan. Dette mystiske, men interessante ørkenlandet i Sentral-Asia er i stor grad ukjent for oss i Vesten. Det var derfor spennende å sammenligne lignende mekanismer i to ulike historiske og kulturelle kontekster.

Etter å ha fullført bacheloroppgaven, fikk jeg besøkt og lært mer om det sørvestre Sardinias rike kulturarv gjennom et prosjekt med vekt på gruver i Sardinia og på Røros, i regi av stiftelsen Fondazione Giuseppe Dessì og i samarbeid med De litterære parkene. Her fulgte jeg og noen andre studenter romanforfatteren Giuseppe Dessìs fotspor i Villacidro – en fjellandsby som ble et referansepunkt og inspirasjonskilde for hans mest kjente roman Paese d’ombre (Skyggenes land). Forståelsen av to lignende kulturelle kontekster kan derfor fremmes gjennom et slikt prosjekt. Det være seg lokale skikker eller kunnskaper, men også universelle trekk ved gruvedrift på hver sin side av det europeiske kontinentet.

Alt i alt har jeg takket være Det norske institutt i Roma utviklet meg gjennom selvrealisering og personlig vekst av alle disse impulsene. Dannelsesreiser refererer egentlig til de europeiske intellektuelles klassiske reiser under opplysningstiden. Det har derfor vært et stort privilegium for meg som gudbrandsdøl å få fordype meg i humanistiske fag i denne levende, fordums by.

A presto, Roma!