Eventyrfortellingen kan ofte ta utgangspunkt i det virkelige livet, men sprenger virkelighetens rammer i løpet av fortellingen.
Eventyret er som oftest ikke sted- og tidfestet slik som sagnet. Karakterene er gjerne standardiserte typer, ofte med beskrivende personnavn (f. eks Oskefisen eller den mer kjente formen Askeladden). I motsetning til sagnet gjør eventyret ikke krav på troverdighet. Selv om eventyrene som regel ikke er tidfestet, er det likevel mulig å finne igjen spor av enkelte historiske hendelser. Og selv om de ikke er stedfestet, kan man likevel kjenne igjen både naturbeskrivelser og sosiale forhold fra fortellermiljøet. Eventyr inneholder gjerne også elementer av den folketroen som var levende i fortellermiljøet.
Det var en gang
Et karakteristisk trekk ved eventyr er bruk av formler og stilfigurer. Slik formelbruk ligner bruken av vandrestrofer i middelalderballader. Et eventyr innledes og avsluttes ofte med formler, som " Det var en gang..." og "Så turde de bryllup så det hørtes og spurtes over 12 kongeriker".
Et annet kjennetegn er gjentakelser av hendelsesforløp, som regel tre ganger. Mange kjente norske eventyr handler om tre brødre som går gjennom de samme prøvene, men bare den siste (yngste) lykkes. På bakgrunn av slike stiltrekk utledet den danske folkloristen Axel Olrik noen episke lover som eventyr og ballader er bygget opp etter. Fortellingenes tendens til å gjenta handlingssekvenser tre ganger kalte Olrik den episke tretallsloven, mens det at bare den siste broren lykkes, er et eksempel på det han har kalt bakvektsloven.
En tredje av Oriks lover er den sceniske totallsloven, dvs. at det aldri er mer enn to av karakterene som opptrer samtidig. I artikkelen "Episke Love i Folkedigtningen" utledet Olrik i alt 18 slike episke lover som han mente var allmenngyldige for eventyr og annen episk folkediktning.
Stor geografisk spredning
Mange eventyrfortellinger er spredt over store geografiske områder. Eventyret "Skjønnheten og udyret" (AT 425) er kanskje det eventyret med videst geografisk spredning. Det finnes dokumentert så å si over hele verden. Eventyret er blant annet blitt fortalt Europa, i arabisktalende land og i Afrika sør for Sahara, i Øst-Asia så vel som blant nordamerikanske indianere.
De to mest kjente norske variantene av eventyret er "Kvitebjørn Kong Valemon" og "Østenfor sol og vestenfor måne". På den eksterne nettsiden Digital folklore indices project kan du selv undersøke den geografiske utbredelsen av AT 425 og andre eventyrtyper.