Vil redde truet språk

Som første forsker i verden skal han studere språket på Salomonøyene i Stillehavet. Anders Vaa, stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO, skal bo på øya Santa Cruz på Salomonøyene i tre måneder for å dokumentere språket engdewu, også kalt nanggu.

– Jeg ønsker å gi noe tilbake til samfunnet, så planen er å lage en rettskrivingsnorm og en tekstsamling, forklarer Vaa.

Språklig stolthet

Forskeren håper at interessen han viser for språket gir lokalbefolkningen større selvtillit og stolthet for språket sitt.

– Jeg håper at engasjementet mitt og forskningen jeg gjør kan være med på å revitalisere språket slik at det blir bevart for kommende generasjoner. Men til syvende og sist er det folket selv som bestemmer. Det er viktig at presset ikke først og fremst kommer utenfra, sier Vaa.

Vaa har vært på Salomonøyene før. Han ble invitert med på feltarbeid av professor Even Hovdhaugen i 2005, på det nå avsluttede tverrfaglige forskningsprosjektet ”Identity Matters”.

– Jeg var masterstudent og Hovdhaugen var veilederen min. Det var da interessen for utrydningstruede språk ble vekket, forteller Vaa.

Land med over 70 språk

Salomonøyene er nest største øynasjon i Stillehavet og strekker seg over et område på 1500 kilometer i sør-østlig retning fra Papua Ny-Guinea til Fiji. Det bor i overkant av 500.000 mennesker i landet. Engelsk er det offisielle språket, men ingen snakker det.

Det finnes rundt 70 lokale språk på Salomonøyene, ifølge Vaa.

– For at beboerne på de ulike øyene skal kunne kommunisere sammen, brukes et felles språk som kalles pijin. Det er i stor grad basert på det tidligere kolonispråket engelsk, men har sin helt særegne grammatikk, forteller han.

Lite og rart

Salomonøyene er både en øygruppe og et land. Santa Cruz er den største øya og er avskåret fra resten av Salomonøyene med omtrent 380 kilometer med hav.

På Santa Cruz bor det mellom 6000-7000 innbyggere og det snakkes fire språk. Hovedspråket kalles natügu og snakkes av 4000. Nalögo snakkes av 1500. Äiwoo snakkes i bosettinger på øya, men i hovedsak på Reef-øyene nord for Santa Cruz. Dette er regionens største språk med rundt 8000 talere.

Engdewu, språket Vaa forsker på, er det minste språket på øya og står i fare for å bli utryddet.

Språk uten skrift

Barna snakker pijin på skolen og lærer engelsk som skriftspråk. Det finnes ingen dokumentasjon av deres eget morsmål.

– Engdewu er språket med minst ordlikskap til de andre språkene i Reefs-Santa Cruz-språkgruppen. Det kan være en indikasjon på at de har vært mer isolert enn de andre språkene, forklarer Vaa.

– Det vesle, rare språket ses på som kuriøst av folk ellers på øya. Det oppfattes som vanskelig. Noen kaller det sogar for ”djevelens språk”. Holdningen har smittet over på engdewutalerne: Engdewu er ikke like bra som natügu eller pijin, forteller Vaa.

Utrydningstruet

Mens provinshovedstaden Lata med sin gressrullebane befinner seg nordvest på Santa Cruz, skal Vaa oppholde seg i to isolerte landsbyer på sørsiden av øya, Memawa og Nagu. Dette er de eneste stedene hvor dette språket snakkes.

I motsetning til natügulandsbyene, som stort sett er enspråklige, er engdewulandsbyene flerspråklige. Det er nesten like vanlig å høre språkene pijin, äiwoo eller nalögo som engdewu.

På grunn av inngifte med talere av nabospråk, har mange foreldre i engdewulandsbyene ulike morsmål.

– Giftemønsteret har endret seg. Tidligere var det kun kvinner som giftet seg inn i landsbyene, men nå gjør også menn det, forklarer Vaa.

Mer kontakt med omverden

Det er lavere forventninger til at menn lærer seg språket til kona si. Det er heller ikke strengt tatt nødvendig ettersom de kan snakke pijin sammen.

– Før i tiden, hvis barna hadde foreldre med ulike morsmål, lærte barna begge språkene. Slik er det ikke lengre. Av den grunn er det færre og færre barn som lærer å snakke engdewu.

En annen grunn til at engdewu er et truet språk, er den økende kontakten med folk fra andre samfunn.

– I møte med folk utenfor sine egne landsbyer, må engdewutalere alltid ty til deres språk eller pijin. Og kontakten med omverdenen er økende. Landsbyen Memawa har i dag veiforbindelse til provinshovedstaden Lata, hvor det er både havn og flyplass. Det går ingen veier til Nagu, men landsbyen har i dag et godt skipsanløp som knytter forbindelse til provinshovedstaden Lata, til andre øyer i provinsen, og til hovedstaden Honiara, forteller Vaa.

Solcellepanel som strømkilde

På Santa Cruz finnes det få bilveier. I landsbyene har ingen hus innlagt vann. I den ene landsbyen fraktes vann i plastrør til et par vannposter mellom palmehyttene. I den andre landsbyen må du padle til en kilde et stykke opp en elv.

– Hit kommer innbyggerne med oppvasken sin og for å vaske seg selv, forklarer Vaa.

Øya har heller ikke strømnett. Vaa har bestilt solcellepanel, for å kunne bruke pc til å dokumentere forskningen. Forrige gang han reiste på feltarbeid hadde han også avtalt å få tilsendt solcellepanel, men det dukket aldri opp. Han er mer optimistisk denne gangen.

– Jeg har fått bekreftet at solcellepanelet allerede er losset om bord på et skip med kurs mot Santa Cruz.

Etter oppholdet skal han donere solcellepanelet til en skole.

– Jeg skulle ønske skolene hadde strøm til lys og enkelt teknologisk utstyr, og at innbyggerne hadde nok strøm til en radio hjemme hos seg, sier Vaa.