Innlegget presenterer et pågående avhandlingsprosjekt og gir innblikk i arbeidets innretning og orientering. Gjennom verksanalyser undersøkes naturkonstruksjonene i den svenske 1700-tallspoeten C.M. Bellmans Fredmans Epistlar og Fredmans Sånger og menneske–natur-relasjoner som oppstår der. Naturen i disse verkene er transitiv: Den tar objekt. Den eksisterer alltid i relasjon til et menneskelig nærvær som den er der for eller imot. En sentral tese er det at naturens funksjon kan forstås som utspent langs et spekter som strekker seg mellom ytterpunktene trussel og tilflukt. Bellmans natur spenner fra lys til mørke og er tilsynelatende svært kontrastfull.
Perspektivet er primært historiserende og innebærer derigjennom en diskusjon og innsirkling av 1700-tallets naturbegrep. Samtidig befinner vi oss i startgropa til høy- eller senmoderniteten, og verkene har naturlig plass i en samtidig diskusjon av det moderne – og urbaniserte – menneskets måte å være i naturen og i verden på. Peilinger til nyere økologisk teori er en del av arbeidet. Direkte og indirekte viser verkene hvordan skillet mellom natur og kultur ikke lar seg opprettholde, og de viser naturens kraft og menneskets sårbarhet. Lest og lyttet til mot vår samtids horisont, kan disse sanglyriske storverkene fra gustaviansk tid synliggjøre et kontinuum til oss selv og vårt eget kav med lignende problemstillinger.
Vel møtt!