Om norrøn filologi

Norrøn filologi er et sammensatt forskningsfag med fokus på kildekunnskap. En rekke deldisipliner trekkes inn i studiet: språkvitenskap/språkhistorie, litteraturvitenskap/litteraturhistorie, middelalderkunnskap, kulturhistorie, paleografi, leksikografi, edisjonsfilologi (inkl. tekstkritikk, kodikologi), runologi med mer.

Faget har derfor en klart tverrvitenskapelig karakter. Norrønfilologens hovedoppgave er å ordne, fortolke og formidle kilder og vestnordisk tekstmateriale fra middelalderen.

Norrønt er uten tvil den delen av nordistikken som både har og har hatt størst internasjonal utbredelse. Mye av den mest betydelige forskningen innen norrønt i dag skjer faktisk utenfor Norden. I et internasjonalt perspektiv har vi i Norge et særlig ansvar for det norske materialet, norsk språk og norsk historie. Vi har et betydelig norsk kildemateriale som det er vårt ansvar å forvalte og gjøre tilgjengelig for forskere innenfor andre fag. 

Den betydelige litterære virksomheten i Norge på 1200-tallet frembrakte bl.a. en stor oversettelseslitteratur som har hatt stor betydning for utviklingen av norrøn fortellerkunst. Lærdomslitteratur som Kongespeilet (Konungs skuggsjá) reflekterer et høyt dannelsesnivå. Denne norske delen av den norrøne litterære arven blir ikke viet like mye oppmerksomhet internasjonalt som den islandske. Det er et særlig ansvar for oss å løfte den fram.

En gren av sagalitteraturen der vi i Norge har sterke forskningstradisjoner, er kongesagaene. Vi har også særlig gode forutsetninger for å drive forskning på denne litteraturen her til lands, siden de behandler Norges historie og siden handlingen for det meste foregår her. Instituttet har gjennom ”Heimskringlaprosjektet” generert høy kompetanse på dette feltet. I tilknytning til kongesagaene er skaldediktningen, særlig fyrstekvadene, et område der vi i Norge har et særlig ansvar og sterke tradisjoner.

Et område der vi har et rikt norsk materiale med uvurderlig kildeverdi, er lovene. Det er et særlig norsk ansvar å bringe dette materialet fram i lyset og å forvalte kunnskap om det.

Av særlig nasjonal interesse, men ikke utelukkende, er det mellomnorske materialet. Det gjelder kildeskrifter til norsk historie, men ikke mindre til norsk språk. Studiet av mellomnorsk språk har faghistorisk ligget i skyggen av middelalderen. Det har i de senere år blitt arbeidet mer med denne perioden ved vårt institutt, og dette bør drives videre. Mellomnorsk er ikke noe aktuelt forskningsområde i utlandet, så det ansvaret må vi ta selv.

Oslo har en nasjonalt ledende stilling innenfor vikingtidsforskning. Det er runologene og norrøn-filologene som forvalter kunnskap om de skriftlige kildene til vikingtiden. Det medfører også et særlig ansvar og store muligheter for ILN.

Publisert 23. aug. 2010 16:11 - Sist endret 16. sep. 2010 14:39