1. Om selvhjelpslitteratur – veien til lykke eller helvete?

SAKLIG! kan høres i alle podkast-tjenester. Dette er et tekstalternativ til episode én.

Programledernes introduksjon:

Er det innover vi må gå? I en tid der stadig færre leser bøker, holder selvhjelpsbøkene stand. Hvorfor er det slik? Hva slags bøker er dette? Og er de veien litt lykke, eller til et helvete av selvelskende og narsissistisk individer som gir blaffen til de store problemene på kloden?

Vi skal i denne episoden snakke om bøker om hvordan folk kan bli bedre utgave av seg selv.

Episodens gjest er Kristian Bjørkdahl, retoriker, postdok og undervisningsleder på SUM, Senter for utvikling og miljø (UiO), og aller viktigst, ekspert på selvhjelpslitteratur. Han satte seg nemlig fore å lese én selvhjelpsbok i uka i et helt år!

Signy innleder med å spørre Kristian: Hva slags vanvittig prosjekt var det å lese en selvhjelpsbok i uka i et helt år?

Kristian: Ja, det var et ganske vanvittig prosjekt. Det begynte med at han fikk en forespørsel om å anmelde to selvhjelpsbøker for tidsskriftet Prosa, et sted man vanligvis ikke finner omtale av slik litteratur. Selv før han kom i gang, viste det det seg at folk hadde svært mange meninger om denne litteraturen, og de ville til og med forsøke å legge føringer for hva han skulle mene og si om denne litteraturen. Dette er bøker som vekker følelser og tas som et tegn på tendenser i samfunnet.

Johan spør retorisk «Her fra universitet, ser du ned på selvhjelpslitteratur som smusslitteratur og det reneste humbug, er dette din faglige tilnærming til dette?» Nei, Kristian ville ta sjangeren på alvor. Og han har forsøkt å ta hensyn til mange av de ulike føringene folk la til grunn. Etter at han først hadde gjort anmeldelsen for Prosa, så ville han finne ut av hva denne sjangeren egentlig dreide seg om, hva er den godt for? Derfor dette løftet om å lese én bok i uka. En interessant sjanger. Hvor kommer alle rådene fra, og er de sammenfallende?

Signy: Men er det én sjanger, snakker vi egentlig om det samme?

Kristian: Definitivt en sjanger, men ikke strengt normert. Noen er mer typiske enn andre, gråsonelandskap.

Johan: En moderne sjangerdefinisjon er ofte knyttet til formålet, altså det boka vil og gjør. Felles for disse bøkene er at du skal hjelpe deg selv?

Jo, men Kristian mener det ikke er en tilstrekkelig sjangerdefinisjon i seg selv. Selvhjelp kan man også få i romaner, brukes av terapeuter som tilskudd til terapi. En mulig sjangerdefinisjon, ikke bare å få selvhjelp, men der både problemet og løsningen ligger i selvet.

Johan nevner Ole Jacob Madsen, professor i psykologi, sin kritikk av fenomenet i boka «Det er innover vi må gå», som Kristian har vist til i artiklene sine. Kristian er enig i denne kritikken om å finne løsningen i seg selv. Det er en kort syklus fra problem til løsning – både problem og løsning ligger i individet, må derfor gå innover. Man blir blind for det som ligger utenfor en selv.

Johan: en forflytning fra det kollektive til individet. Bør vi ha en bevegelse andre veien?

Kristian: Definitivt. Men må forstå sjangeren i kontekst før vi kan få en god kritikk av den. Sjangeren fyller en hel masse funksjoner, men spørsmålet er, er dette funksjoner vi vil ha fylt?

Signy: Blir man en spaltet personlighet ved å lese 52 bøker med så enormt mange forskjellige råd?

Kristian: Ja, hadde han latt seg berøre av alle disse lesningene, ville han nok ha blitt litt spaltet. Men felles for disse bøkene er at de hevder å ha en nøkkel eller snarvei til et suksessfullt liv. Og de nøklene og oppskriftene er veldig forskjellige. Handler ofte ikke om de konkrete rådene, som ofte ikke kommer fra et solid grunnlag, sjeldent at rådene er vitenskapelig basert. Også sjeldent at forskere skriver en crossover mellom selvhjelp og forskningsformidling. Er oftere ideer som forfatterne selv har fått. Og ofte helt forskjellige råd til hva som er godt liv.

Johan leser et eksempel fra en selvhjelpsbok: «Det krever mye mer viljestyrke å kjøre den smale veien, men til gjengjeld er det da du kommer lengst». Peker dette over til en annen sjanger, nemlig foredraget til 15 000 kr fra den samme forfatteren senere? Et sjangermessig slektskap?

Kristian: De grunnleggende sjangertrekkene er: 1. Både løsning og problem ligger i individet. Ellers ikke en selvhjelpsbok. 2. En direkte og personlig henvendelsesform, nesten intim, mellom forfatter og leser. Jeg-/du-form. Aper etter terapeut-/pasient-relasjonen. 3. lesere som søker etter råd og innsikt, veiledning og en ramme rundt omgivelsene.

Derfor en slags sekulær religion, samme funksjon som en del religiøse tekster. Også Bibelen gir en ramme rundt tilværelsen, mening, forankring i livet, verdier og praktiske leveregler. Men på et viktig punkt skiller de seg, fornekter alt ut over enkeltindivider, finnes ikke en menneskelig autoritet, finnes ikke noe gud eller noe utover deg selv som skal gi innsikt.

Johan nevner at Kristian skrev i bloggen (basert på prosjektet) om at en av bøkene var riktig god: Sissel Gran sin. Kristian: Ja, mer basert på forskning og systematisk erfaring et tett erfaringsgrunnlag. Sjeldent at bøkene forholder seg til empiri.

Signy: Hva er det å være den beste utgaven av seg selv. Hun ønsker at det kan romme å være et helt menneske, med både feil og mangler. Finnes det slike råd?

Kristian: Nesten en egen nisje, der mennesker fremstilles som feilbarlige og at det er grenser for hva vi skal håpe på. Men ikke det vanligste i sjangeren. Oftest knapt grenser for hva man kan oppnå, bare man får de innsiktene som forfatteren har.

Johan trekker fram et slagord fra Grundtvig, folkehøyskolenes far: «Mennesket som et guddommelig eksperiment». Et viktig slagord for ham, som han knytter til pedagogikk. Hvert menneske i seminarrommet har muligheten til å blomstre, å springe ut, gjøre store ting, men ikke nødvendigvis prestere. Rammes Johan av den samme kritikken?  Kristian: Kan godt snakke om mennesker som et «guddommelig prosjekt», men det er ikke mennesker i sin faktiske væren man finner i selvhjelpsbøkene, men i en atomisert tilstand. Mennesker kan være guddommelige, men dette må handle om samspillet mellom mennesker. Dette finnes det også empiri på, hvordan man er avhengig av andre for å utvikle seg selv. Man blir ikke i nærheten av guddommelig uten andre mennesker, sosialt samspill er en betingelse.

Johan benytter anledningen til å reklamere litt for folkehøyskolene, som han mener er kollektive selvhjelpsinstitusjoner. Johan vil vitne om selvhjelpsbøker han har lest, slik at Kristian kan bedømme dem. Boka «I'm OK you're OK» leste han som en grei utlegning av transaksjonsanalyse. Hjalp han til å være en bedre sjef. Ble han lurt da, fikk han kun en tilsynelatende innsikt?

Kristian vil ikke påstå at noen ble lurt eller at man ikke skal lese disse bøkene. Ikke sagt at de ikke kan hjelpe eller ha effekt. Men hjelpen har form av en brannslukning. På sitt beste kan man slukke brannen, men åpner ikke for innsikt i å forebygge brann eller å bygge bygninger som ikke brenner i utgangspunktet. De strukturelle spørsmålene gir ikke sjangeren innsikt i. Boka «I'm OK you're OK» hviler riktignok delvis på forskning, og populariserer ut i fra det.

En annen bok Johan har lest, som han mener forandret hans liv: Wolf Wagner, «Angst og bløff på universitetet» fra 70-tallet. Gis råd til studenter og forskere om å få gjort ting og lykkes, og likevel kunne være glad i seg selv. Viktigste lærdom: Gjør åndelig arbeid om til materielt arbeid. Ofte hevdes det at det ikke spiller noen rolle hvor mange sider man leser eller skriver, men dette rådet snur opp ned på det. Man skal lage kvantitative mål, så belønne seg med kake.

Kristian: Jo, han havner fort i kritisk modus. Ikke sagt bøkene ikke kan hjelpe, spørsmålet er hva hjelper de faktisk hjelper for og hjelper mot de tingene som skaper problemet.

Signy spør om at det ikke nødvendigvis betyr at man ikke kan «jobbe med seg selv», men heller et spørsmål av hvor man ser, fra innover til utover?

Kristian: Skeptisk til hele ideen om å «jobbe med seg selv». Man kan sikkert bli et bedre menneske, men om man ønsker seg f.eks. bedre selvdisiplin, så er det ekstremt vanskelig. Kognitive vitenskapsfolk mener at selvkontroll er noe man enten har eller ikke har. Man kan kanskje legge ned en voldsom innsats for å trene seg opp det lille man kan. Men spørsmålet er om det er rett bruk av innsatsen din. Man bør heller legge om omstendighetene dine så selvkontroll ikke er det avgjørende.

Signy nevner Kristian sitt begrep som kan være en erstatning for «selvhjelp»: «samhjelp».

Kristian: Samhjelp handler om at man jobber bedre med seg selv om man jobber sammen, alt man prøver å få til handler ofte om reaksjoner på et sett med omstendigheter eller andre folk, som i jobben man står i eller utdanningen man tar. Man kan «jobbe med seg selv», men det går ikke lang tid før selvet må ut og møte andre «selv». Og det er ofte der problemet finnes. Man har lurt seg selv til å tro at problemet er i oss selv, men ofte handler dette om relasjonen til andre mennesker, eller større strukturer over oss selv

Johan kan bekrefte at «Angst og bløff på universitetet» bare hjalp når han var for seg selv, låst inne på et kontor eller sittende på en lesesal. Men straks man kom inn på en arbeidsplass der folk rant inn kontordøra, så ble det med ett vanskelig. Så dette er situasjonsbetinget også.

Kristian: Folk føler kanskje en avmakt i møte med strukturene, en årsak til at folk oppsøker selvhjelpsbøker? Man har en mistanke om at problemet egentlig ligger der ute et sted, i strukturene, og ikke i en selv, men hva i alle dager skal man gjøre? Store strukturer, man har kanskje prøvd, men klarer ikke å bevege på noe, men ligger under for et system. Naturlig at man da går «innover», for hvor ellers skal man gå? Får ikke noen «flyt» når man skal jobbe med «strukturer». Ta universitetet, man kan lese Wolf Wagner å få masse tips om hvordan manøvrere i akademia. Men det er masse strukturer som legger føringer for hvordan livet leves: søke godkjenning for forskningsprosjekter, rapporteringskrav, direktiver, avslag på søknader. etc. Hjelper selvhjelpsbøker mot dette?.

Johan nevner en bok Kristian anmeldte i Prosa: Erik Bertrand Larssen, «Mental rehab». Kristian har anmeldt tidligere bøker av han også.

Kristian: Dette er bøker i en amerikansk tradisjon kledd i en norsk språkdrakt. Solgt i bøtter og spann. Handler om å prestere, å nettopp være «den beste utgaven av seg selv». Men i denne boka kommer det frem at dette har vært en fasade for Larssen. Vært pillenarkoman, og drar på rehab i USA. Halve boka er en ærlig og utleverende beretning om dette. Kristian synes dette var modig. Men så snur forfatteren 180 grader, til det samme budskapet som før om å bli en bedre versjon av deg selv. Taler dermed med to tunger, to motsatte budskap. Dette er problematisk, og en svak innsats fra forlagsredaktøren.

Signy: Kan denne litteraturen være direkte skadelig?

Kristian: Noe forskning tyder på at visse mantra, visse typer psykologiske råd som går på å trene seg på å trene seg til å bli et «bedre menneske», ikke bare mislykkes, men kan være kontraproduktive. De fungerer uansett ikke alene, og når du erfarer at selv om du gjør det som du er blitt rådet til, men ikke får effekt, så føler du deg enda mer mislykket. Men han er ikke så bastant at han vil si at noen selvhjelpsbøker kan være skadelige, vil se mer empiri. Tror problemet er mer nettopp dette at de kun har en brannslukkingsfunksjon, man får en trøst og finner en slags støtte. Men kanskje det mest skadelige er i en politisk forstand.

Signy: Ja, det største problemet er kanskje at bøkene er så apolitiske. Kristian har skrevet at man ikke kan løse klimakrisa med selvhjelp. Hvorfor ikke?

Kristian: Vi har store nok problemer som det er å løse dette politisk. Ville vært søkt om det skulle hjelpe å gå innover.

Johan: Men en bok med råd som lar deg kombinere alle livets goder og et fint familieliv med å være klimanøytral, den boka ville han ha betalt mye for.

Kristian: Den boka finnes selvsagt. Finnes i form av at man skal legge bort jaget, la det skure og gå, en slags anti-prestasjonsjag.

Signy spør Kristian om det var noen råd i alle selvhjelpsbøkene han leste som faktisk funket?

Kristian: Ikke det han har notert seg… Leste det ikke for å få selvhjelp, hadde nok litt for mye av et forskerblikk. Men sikkert en del gode råd, delvis sunn fornuft som mange trenger å høre. Mye stammer fra en eldre tradisjon, Bibelen, østlige tekster. Men bare noen råd hviler på et solid grunnlag.

Johan bes om å oppsummere sjangeren: Både at problemet og løsningen finnes i deg selv, et viktig sjangertrekk, og at det er personlig: henvendelsen til et «du». Har nå tegnet et bilde av en kompleks sjanger, uten å ha dømt den nord og ned. Løp derfor til de velfylte bibliotekshyllene med selvhjelpslitteratur, eller les Madsens velformulerte kritikk «Det er innover vi må gå».

 

Publisert 6. des. 2021 10:38 - Sist endret 18. mai 2022 12:11