8. Om tekstanalyse

SAKLIG! kan høres i alle podkast-tjenester. Dette er et tekstalternativ til episode åtte.

Episode 8. SAKLIG! Om tekstanalyse – med statsviter Øivind Bratberg og retoriker Charlotte Hidle, begge ved UiO.

Johan Tønnesson (J): Velkommen til SAKLIG! Her skal vi snakke om saker og ting, men også om folk, kort sagt om ALT. Men det får være grenser, og vår avgrensing er at vi skal snakke om tekster, om den prosaen som tar for seg ALT. Sakprosa, altså. Mitt navn er Johan Tønnesson. Jeg er professor i sakprosa på Universitetet i Oslo, og med meg har jeg som vanlig SIGNY GRAPE, masterstudent i retorikk samme sted. 

Signy Grape (S): Hei igjen, Johan. I dag skal vi snakke om hvordan man kan analysere disse viktige tekstene som hele samfunnet vårt er bygget opp av. Vi skal snakke om tekstanalyse. 

J: Hvordan man gjør en sånn tekstanalyse kommer litt an på hvor man er. Her på Det humanistiske fakultet gjør vi nok tekstanalyse på en litt annen måte enn over plassen på Det samfunnsvitenskapelige fakultet. I dag har vi tenkt til å ha med begge disse utsiktspunktene. Hvordan kan vi nå for eksempel forstå en tekst fra årets statsbudsjett med utgangspunkt i henholdsvis retorisk og tekstvitenskapelig tekstanalyse, og samfunnsvitenskapelig tekstanalyse?  

S: Charlotte Hidle, du er universitetslektor i retorikk her ved instituttet, og du leverte nylig en masteroppgave som nettopp var en tekstanalyse, nærmere bestemt en retorisk dokumentanalyse og sjangeranalyse av tekster om det såkalte kostholdstiltaket i Klimakur 2030. Velkommen! Og, vi lovet en fra andre siden av plassen. Øivind Bratberg, du er førstelektor i statsvitenskap, forfatter og ekspert på britisk politikk, og du har skrevet boka Tekstanalyse for samfunnsvitere. Velkommen! 

Øivind Bratberg (Ø): Takk skal du ha! 

S: Hvis jeg sier: «Demokratiet bygges av tekster», hva sier dere to da? 

Charlotte Hidle (C): Da vil jeg gi ordet til vår klarspråkdoktor Ida Seljeseth, som skriver i sin avhandling om klart språk og retorisk medborgerskap at tekst er den mest brukte formen for makt. Det er først når tekstmakten spiller fallitt at politiet og namsmann kommer på døra. Vi handler gjennom tekster på ulike måter.  

S: Statsvitere, dere er jo glade i makt. Er du enig med den inngangen? 

Ø: De fleste statsvitere vil si at det er et uforlatelig, for ikke å si et trivielt poeng, at demokratiet bygges av tekster. Det er ikke nødvendigvis så interessant. Så her er det en brannfakkel å kaste inn i vårt lille ordskifte. Demokratiet består av makt og preferanser, så kan de preferansene gjerne kommuniseres gjennom tekster, men det er ikke slik at tekster i seg selv skaper verken politikk eller virkelighet. Tekster er en måte å kommunisere på. Det er okay, men det er ikke der man bør rette inn politiske analyser. Her er jeg litt djevelens advokat. Det er med hensikt, for jeg har ikke det perspektivet i det hele tatt. Om man skal snu litt på det, se det fra et mer tekstinteressert perspektiv, vil jeg si at tekster skaper mulighetsrom for politikk. Ikke bare formidler de preferanser, men de etablerer felles virkelighetsoppfatning og muliggjør politiske veivalg. Tekst er substansgivende og muliggjør politikk, rett og slett. Det bør man ha som utgangspunkt hvis man har et minimum av interesse for det tekstlige. 

J: Nå ble jeg nesten litt forbauset, Øivind. Her snakket du litt med to tunger. Først var det den litt statsvitenskapelige tunga som jeg kjenner fra andre og som nettopp bare ser på tekst som et kommunikasjonsmiddel. Men du har jo nettopp i boka Tekstanalyse for samfunnsvitere fått fram erkjennelsen av at tekster gjør en hel masse i samfunnet.  

Ø: Det er vårt kort her å spille ut. Men jeg tror likevel det er nyttig å starte med det som er grunnposisjonen man ofte møter i statsvitenskap. Det er at tekst kan være garnityr, og iblant kan det være interessant å analysere de retoriske sidene ved politikken, hvordan folk enten gis retning eller kanskje manipuleres til å gjøre ting. Men tekster er ikke politikkens innhold, ei heller statsvitenskapens innhold. Det er den grunnposisjonen som jeg ofte har bakset eller vært i tvekamp med når jeg selv har hatt stor interesse for det tekstlige og forsøkt å undervise statsvitenskapelige studenter i hvordan tekster bygger politikk og demokrati.  

S: Her kommer det fram en spenning. Vi har rett og slett «live» fagkritikk fra Øivind Bratberg. Det er veldig bra. Det er kanskje ikke tilfeldig at du inni mellom går over den store plassen her på øvre Blindern, fra statsvitenskap til HF.  

Ø: Det følger nok naturlig av fasinasjonen av noe man kan kalle fortolkende statsvitenskap, hvor man forsøker å få tak i måten mennesker forstår sine handlingsvillkår, sine muligheter og sine normative premisser. Den formgivningen skjer jo i språket og i det tekstlige. Hvis man ønsker å gå nærmere inn i dette, trenger man tekstanalytiske teknikker. Et lite tilleggspoeng her – vi skal jo gå inn i noen konkrete tekster og politiske prosesser – er at statsvitere jevnt over er eksperter på politiske institusjoner. Men hvordan institusjoner formes og gis mening gjennom tekstlig kommunikasjon, det er ofte veldig underspilt. For eksempel har man politikkens sentrale institusjonelle vilkår og så videre. Innenfor disse er det makt og aktører, men hvor er det formgivende? Det er ofte veldig lite lyssatt i statsvitenskapelig analyse. Det er egentlig veldig merkelig, men sånn er det.  

C: Det oppsummerer det jeg ofte tenker på, at statsviterne går og ser på tekster som steder der man henter kunnskapen, mens vi tekstvitere går til de stedene og undersøker dem og hva som skjer der, ikke bare som en beholder av kunnskap, men at de faktisk er med på ikke bare å speile virkeligheten, men å skape den. Jeg viste nettopp et saksbehandlingskart til klarspråkstudentene i går, som tok for seg noe man tenker er en enkel prosess, nemlig navngivning i kommuner, men kartet viser at dette er en kompleks saksgang. Det starter med et faktisk fysisk sted ute i virkeligheten som trenger et nytt navn. Så er det tekster som går gjennom alle disse saksbehandlingsprosessene, høringsprosessene, ulike etater hvor det sitter mange ulike folk med ulike nivåer av formell og uformell makt, ulike former for fagkunnskap og kompetanse, som modifiserer disse tekstene før det ender opp med et navnevedtak som går ut i vår livsverden og blir navnet på et nytt sted. Det skjer nettopp gjennom at disse tekstene beveger seg.  

J: Hva tenker du på med navnene?  

C: Altså stedsnavnene. 

J: Ja! 

C: Nettopp at man har en ny vei i en kommune. Den må ha et nytt navn, og da er det tekster som beveger seg gjennom en saksgang og prosess før det blir et sted ute i vår livsverden som har et nytt navn. 

J: Før navneskiltet henger på gata – nettopp.  

S: For å oppsummere denne spenningen: Når jeg sa at demokratiet bygger på tekster, vil tekstvitenskapen her på HF, i tillegg til den fortolkende statsvitenskapen, være enige i at demokratiet bygges av tekster. Den mer konvensjonelle statsvitenskapen vil si at politikk eller institusjoner er det som bygger demokratiet. 

Ø: Og at kunnskap om det politiske først og fremst beror på observasjoner som kan gis mest mulig standardisert form, og hvor fortolkning gis minst mulig rom. Observasjoner bør følge en nokså standardisert mal, gjerne kunne kvantifiseres, og i alle fall sammenlignes, uten at det må ligge flere lag med kontekst og fortolkning der.  

S: Kvantitativ er kanskje også et stikkord. Johan, som Øivind så vidt var innom i stad, vi har jo lovet litt tekstanalyse.  

J: Nå går vi i gang, så får vi se hva vi får ut av dette. Vi skal ta for oss et ørlite utdrag av regjeringens klimastatus og plan, som er et nytt klimastyringssystem som klima- og miljøministeren er ganske stolt av. Det har vi hørt på nyhetene i høst. Nå skal statsbudsjettet tydeligere knyttes til klimabudsjettet, og man skal begynne å telle utslipp slik man teller penger. Det er noe av nyheten i årets statsbudsjett, klimamessig. Det var ikke det at man lovet å få utslippene noe voldsomt ned, men man skal ha et eget dokument. I dette dokumentet står det følgende:  

3.1.5 Mot 2030 legg regjeringa særleg vekt på at vi når målet i intensjonsavtalen med jordbruket om å redusere utsleppa og auke opptaket tilsvarande 5 mill. tonn CO2-ekvivalentar samla for inneverande tiårsperiode. 

S: Det er vakkert! 

J: Hvis jeg aller først kan spørre deg, Øivind. Hvordan vil statsviteren angripe en sånn tekst?  

S: Hvilken statsviter? Øivind eller alle de andre?  

J: Her lurer jeg på om jeg ikke kan spørre begge to. 

Ø: Jeg synes det virker meget rimelig å spørre begge to eller ulike statsvitenskapelige personae. Jeg tror at en konvensjonell tilnærming her vil si at denne teksten er et resultat av forhandlinger og tautrekking, og man kan på et vis forsøke å identifisere hvilke partsinteresser som er satt frem i det som er den endelige utformingen. Så kan man si noe om makt og gjennomslag, og man kan si at dette er et sentralt styringsdokument med noen konkrete mål, og forsøke å evaluere hvorvidt de målene lar seg virkeliggjøre. Mens en fortolkende statsviter vil spørre hva slags perspektiv på virkeligheten som kommer til uttrykk her, hva det er understøttet av, hvilke forutsetninger det bygger på, hvilke mulig kontrasterende eller konfliktfylte ideer som er spilt inn, og som ligger under overflaten i denne teksten, og forsøke å borre dypere ned i det. Hele klimafeltet er fantastisk interessant i så måte fordi det beror på den ene siden på helt konkrete meningsbrytninger og interessemotsetninger, samtidig er det også noen underliggende, nærmest eksistensielle spørsmål, noen voldsomt vide og store spørsmål, dels om hva klimaproblemet er, hvordan den må løses på lang sikt, og hva slags samfunnsvisjon som ligger til grunn. Det er svære perspektiver som helt åpenbart ligger bakenfor den nokså tørre og formalistiske tonen i dette utdraget. Det vil jeg si er veldig interessant.  

S: Jeg hører ordene «ideer» og «perspektiver». Da har vi metoder som diskursanalyse og idéanalyse. Det er skummelt for en statsviter. 

Ø: Du må jo ta på deg ullskjerf og vandre stillferdig rundt i gangene på humanistisk fakultet for å ta slike ord i din munn. Fra den konvensjonelle siden ville man ønsket seg noe du på et vis kan kode teksten med. Dette er en altfor kort tekst til å begynne å snakke om koding i større skala, men at du leter etter noen nøkkelord eller formuleringer, koder om bestemte ting, gjør at man kan telle opp og kartlegge på den måten. Så beveger man seg i mer fortolkende retning via ideene som ligger til grunn for det som her sies i teksten, til diskursbegrepet hvor man er opptatt av de kollektive perspektiver og virkelighetsoppfatninger, både hvordan de kommer til uttrykk i teksten, og hvordan teksten igjen bidrar til å konsolidere dem videre – hva slags kollektiv livsverden denne teksten hviler på. Da er man over i interessant lende.  

J: Jeg må så vidt skyte inn: Når ordet diskurs nevnes, så kan det hende at noen synes det har en litt odiøs klang. Vi hadde en essaysamling for en del år siden som het Kyss meg i diskursen, som nettopp uttrykker at det ordet har en litt særskilt status. I motsetning til engelsk, discourse, og fransk, discours, så er det ikke et ord som brukes i hverdagsspråket. Det virker litt jålete. Jeg er også blant dem som mener at vi ikke kommer unna det ordet. Nå skal jeg være skolelærer og trekke fram min egen definisjon som nå fyller 20 år. Den er slik at «en diskurs er institusjonelt forankrede tenke-, tale-, skrive- og handlemåter». Hva synes du om den, Charlotte? 

C: Det er en definisjon jeg selv har brukt gjentatte ganger. Jeg tror jeg har føyd til «historisk og kulturelt forankrede». Det synes jeg er veldig beskrivende for hva vi gjør med diskursanalyse. Hvis jeg skulle nærmet meg denne teksten, ville jeg gått enda tettere på, altså på selve setningsoppbyggingen og ordvalgene. Det første jeg tenker på er hva de mener med «legg regjeringa særleg vekt på». Hva slags handling er det? Når vi ofte ser på modaliteten, med hvor stor sikkerhet er det noen skal gjøre noe, så er ikke det å «legge særlig vekt på» en veldig sterk handling. De kunne ha skrevet «skal jobbe for å nå målene», eller bare «skal nå målene», som ville vært det vi kaller en polaritet. Men det gjør de jo nettopp ikke. Det er en vaghet i hva som ligger i regjeringens handling her. 

S: Det er jo helt mot 2030. Setningen er: «Mot 2030 legg regjeringa særleg vekt på at vi når målet i intensjonsavtalen med jordbruket om å redusere utsleppa og auke opptaket tilsvarande 5 mill. tonn CO2-ekvivalentar». Det er en lang tidsperiode her. Det må være viktig når man skal legge vekt på noe i så mange år.  

Ø: Den er jo belagt med usikkerhet slik prospekter og prognoser er. Det med usikkerhet er også en utfordring til Charlotte. En vanlig konvensjonell tilnærming hvis man driver statsvitenskapelig analyse, vil være å identifisere en klart definert aktør som her uttrykker sine preferanser eller plan. Det er på en måte ryddig og litt snusfornuftig. Hvordan vil du tenke om aktør eller tekstforfatterskap i denne sammenheng? Kan man uten videre si at «regjeringen sier» og «regjeringen ønsker», så har man på et vis klarert det? Eller er det mer komplisert enn som så? 

C: Det kan man jo når det er en såpass definert aktør som regjeringa, men det er noe man kan problematisere. Ser man på den i teksten [aktøren], så prøver hvert fall jeg å se på hva slags regjering som skapes i denne teksten. Hva er denne aktøren innenfor rammene av teksten? 

Ø: Altså er den ikke ferdig konstituert. Den rekonstitueres til stadighet gjennom tekstlig virksomhet.  

C: Enhver regjering forhandler jo sin egen størrelse og sin egen virksomhet gjennom tekstene.  

J: Det er kjempespennende! Selve dette at de nå har et eget klimabudsjett og løfter det opp på linje med selve statsbudsjettet – Det sier vel også noe om hvem regjeringen ønsker å være? 

C: Ja, og for oss retorikere som er veldig glade i å se på tekster og ytringer, eller sjangere, som sosiale handlinger jamfør Carolyn Miller, så er denne handlingen med på å flytte klimarapporteringen, som er noe man har drevet med i lang tid, fra å være en vanlig klimamelding, som skjer hvert femte år som en melding til Stortinget, til en årlig hendelse som skal skje på lik linje med statsbudsjettet. Det er kongen av regjeringens sjangere.  

S: Du gjorde en retorisk sjangeranalyse i masteroppgaven din. Hva slags sosial handling er denne teksten? Det er en viktig retorisk, tekstvitenskapelig inngang. Denne teksten var et ørlite utdrag av regjeringens klimastatus og plan, som det formelt kalles – eller klimabudsjettet. Hva slags sjanger er dette? Har de rett og slett laget en ny sjanger? 

C: Det er en økonomisjanger for klimaregnskapet. Det å regne på klimaet er ikke noe nytt, men at man budsjetterer med det, kan man tenke er en slags metafor for å styre klimapolitikken. Det som er interessant hvis man ser på dette som en økonomidiskurs eller en økonomimetafor, er at dette klimabudsjettet budsjetterer med et underskudd. Det ville ingen finansminister finne på å gjøre for et pengebudsjett! 

S: Så det blir nettopp en metafor.  

C: Jeg tenker at det er en metafor.  

J: Det er jo kjempemorsomt, at man er veldig stolt av å legge fram et underskuddsbudsjett. Det metaforiske synes jeg er interessant. Uttrykket «Co2-ekvivalenter» - jeg regner med at de fleste lytterne ikke med en gang dekoder det uttrykket. Det blir tilsvarende kroner i et økonomibudsjett. Men du som har litt peiling og har fått utgitt en rapport på klimaforskningssenteret CICERO, Charlotte – du kan kanskje svare på om dette stemmer – at en Co2-ekvivalent er en størrelse som omregner forskjellige andre stoffer, klimaødeleggende stoffer som metan, til en fast størrelse. Den har man valgt å kalle en Co2-ekvivalent.  

C: Ja. Det er en omregning av alle andre gasser til standardenheten «Co2-ekvivalent», sånn at man nettopp kan putte det inn i samme regnskap. De som har vært på ferie og har masse forskjellige valutaer, må jo regne om hvis man skal få et overblikk på hva som er feriebudsjettet.  

J: Jeg skjønner. Så Co2-ekvivalenter er amerikanske dollar, og så regnes alle disse andre stoffene om til den. Da fikk vi tak i det.  

S: Men her har du også snakket om, Charlotte, hvordan man snakker om disse Co2-ekvivalentene. Det er ikke nødvendigvis helt naturvitenskapelig objektivt. Det har vært et skille mellom lange og korte… 

C: ...lange og korte karbonkretsløp. Til grunn for disse Co2-ekvivalentene så er det en standardisert regnemåte som de fleste er helt enige om. Men så er det alltid noen som opponerer. Hvis man henter ut et lite bruddstykke fra denne intensjonsavtalen, så står det der at… 

S: Altså intensjonsavtalen med jordbruket om hva regjeringen skal legge særlig vekt på. 

J: Når ble den skrevet under, forresten? 

C: Den ble skrevet under i 2019. Det er forrige regjering som gikk inn i en intensjonsavtale om klimautslipp for jordbrukssektoren. Der står det at metan er den største utslippskilden fra jordbruket. Det virker veldig selvfølgelig og åpenbart. I en sånn effektiv interntekst som denne intensjonsavtalen åpenbart er, så virker dette som overflødig informasjon. Men det peker på et stridsspørsmål som går nettopp på dette du snakker om, det korte og det lange karbonkretsløpet. Metan er en veldig potent klimagass, og regnes om til Co2-ekvivalenter, men det er en klimagass som brytes veldig fort ned. Der er det da et stridsspørsmål. 

S: Da kan vi ane en eim av en maktkamp her. 

J: «Eim» passer bra når vi snakker om ku-promp, som er metanen. Skal vi si det fryktelig grovt, kan vi si at bøndene vil legge vekt på at ferten av ku-promp forsvinner fort, mens Co2 som også kommer fra jordbruket blir liggende lenger.  

S: Da har vi en eim av maktkamp her. Det er noen som tjener mer på å ta ut metanutslippet og si at det er en del av den naturlige prosessen på et vis. Da er spørsmålet, hvem er det egentlig som er avsenderen her? Det er jo hele regjeringen – klimaplanen skal telles i alle departementer. Her skal det telles over hele fjøla. Men, skal man si at dette er klima- og miljøminister Bart Eide sitt dokument, eller er det kanskje noen senterpartister som sitter og lurer i gangene her. Hva sier du, Øivind? Hvis du skal se maktskritisk med disse ideene og perspektivene du snakket om i stad, kanskje med en mer diskursanalytisk inngang, hvem sitt dokument er dette? 

Ø: Da må du raskt inn i en bredere kontekst og større tekster, og forsøke å fange opp brytningen mellom ulike perspektiver på virkeligheten, så vel som ulike ønsker og ideer – rett og slett få satt flere tekster og parter i spill. Jeg tenker at noe av det som er veldig interessant med det som angår offentlig forvaltning og klimakamp, hva man nå skal kalle det, er at på ett nivå så er dette dønn naturvitenskapelig og “hard science”, hvor du får et slags broderskap mellom antatt naturvitenskapelige fakta som det hele må bero på, og en økonomisk diskurs som etter beste evne forsøker å tallfeste og regne slik at man kan få en vettug forvaltning som oppnår de målene som vi setter oss. Det kan man hekte seg fast i og tenke at dette er det som norsk klimapolitikk handler om. Det er kampen om tallene, helt konkret måloppnåelse og så videre. Men det er jo realiteten at dette bare er ett element i det svære klimakomplekset som er politisk interessant. Andre elementer som knytter seg til hva slags virkelighet vi anser som mulig, hva slags ideer som skal ligge til grunn for enkeltmenneskers liv og samfunnsutforming, da må man annensteds enn den naturvitenskapelige diskursen, eller forsøkene på å tallfeste hva som skjer og hvordan ting løses. Klimapolitikk beror på handlingsvalg hos små og store i hele samfunnet, så vel som politisk vilje kollektivt. I det bildet trenger vi mer fortolkende tekstanalyse for å forsøke å få grep om hva vi tenker og tror er mulig, og hvordan en klimapolitikk både tar form og iverksettes. Da må vi frigjøre oss litt fra det tørre og prosaiske som knytter seg til tallfestede mål og planer. Det klimapolitiske segmentet er veldig mye større enn det, naturligvis.  

J: Det første stikkordet du ga, var et større samspill av tekster. Det har jeg lyst til å gripe litt fatt i. Charlotte, du har jo skrevet en masteroppgave hvor du nettopp studerer hvordan ulike tekster spiller sammen, rent eller falskt. Hvordan to felt, nemlig kosthold, som har med vår helse å gjøre, og jordbrukspolitikk eller landbrukspolitikk, utspiller seg i en mengde dokumenter. Så har du sett på hvordan disse dokumentene delvis kan spille godt sammen, og delvis kan være i klinsj. Det er et kjempespennende tema. Hvis du nå var på Dagsnytt 18 og skulle kort fortelle om hva du har funnet her, hva ville du si da? 

C: Klimaendringene er jo nettopp interessante fordi de er sektorovergripende. Skal vi løse det, må vi gjøre endringer i alle sektorer i alle ledd, i alle deler av livene våre. Dermed er det et politisk felt som påvirker mange ulike sektorer som har ulike verdensforståelser, tekstpraksiser og ulike verdier. Det spiller seg ut nettopp i disse tekstene, hvordan disse forhandlingene mellom klimabyråkratene, mellom jordbrukssektoren og helsetoppene, hvordan disse forhandler om å komme til enighet.  

J: Det synes jeg ga god mening. Men hvis jeg for lov til å gå litt spesifikt på dette med kosthold – Er det et såkalt vikarierende argument hos de forskjellige partene? Nå tenker jeg på at bøndene vil legge vekt på sunnheten i alt det de produserer, det være seg kjøtt eller planter, men i virkeligheten er det jo deres næringsinteresser som ligger bak. Klimaforkjemperne, der fins det jo folk som kanskje kan mistenkes for ideologisk å være vegetarianere på vegne av dyrene og sånne ting. Det er sånne ideologiske forskjeller jeg her er ute etter.  

C: Dette skjer gjennom disse tekstene, særlig i utviklingen av kostholdstiltaket, som jo er et politisk initiert tiltak der man skal kutte kjøtt for å kutte klimautslipp. Det er altså kostholdspolitikk for å kutte klimautslipp. Først ble det lansert som et klimatiltak, møtte veldig motbør fra klimasektoren, og når det kommer inn som politikk i regjeringens klimaplan, er det skrevet om til et helsetiltak. Det har alltid hatt en helseeffekt, men da er det i tekstene formet i større grad som et helsetiltak.  

J: Så det forvandler seg fra klimapolitikk til helsepolitikk underveis? 

C: Ja, underveis. Helseeffekten er den samme hele veien, men akkurat hvilke språklig-retoriske strategier som klimabyråkratene, henholdsvis i Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet, bruker for å få gjennomslag for denne klimapolitikken, den er ganske påfallende i de tekstene jeg har studert. 

S: Charlotte, det var jo det du konkluderte med i masteroppgaven din, at klimapolitikken som helhet lider av dokumentkaos og mangel på felles doxa. Doxa er det vi holder sant, en slags «common sense». Hele politikkfeltet er kaos! 

C: Der er det egentlig ulik doxa mellom jorbruksektoren og klimasektoren – hva de holder for sant og viktigst, og hvilken krise som oppleves som størst og mest prekær. Sånn jeg sporer det i tekstene, er dette ganske ulikt mellom de to sektorene. Dokumentkaoset handler mer om at det er vanskelig å spore hvor disse tiltakene kommer fra og hvordan de utvikler seg gjennom tekstene. 

S: Kaos eller maktkamp? Hva sier du til det, Øivind? 

Ø: Jeg synes det er kjempeinteressant når man beveger seg fra interessebegrepet til doxa. Det er en vanlig tilkortkommenhet i statsvitenskapelig analyse at man nøyer seg med å slå fast en egeninteresse hos de aktører det måtte handle om. I dette tilfellet kan man snakke om egeninteresse for bondelaget, på vegne av sin næring, og så nøyer man seg med å si at «de har sine mål». Så er spørsmålet i hvilken grad man får gjennomslag for sine mål. Er man opptatt av tekst og fortolkning vil man være svært nysgjerrig på hvordan disse interessene er konstituert, hva slags ideer om virkeligheten og om ens egne muligheter beror de på? Hva er de fundert i, rett og slett? Det er fantastisk interessant. Hva innebærer det å være en norsk bonde som vil maksimere sin egeninteresse? Hvordan foregår det? Hva slags perspektiver både på vår samtid, på næringen, og på fremtiden bygger det på? Her er det veldig mye å se nærmere på. Det minner litt om de tider hvor man har vært opptatt av å analysere for eksempel arbeiderbevegelsen, og kan anta at de har bestemte mål om å sikre sin makt og velstand kollektivt. Men hva slags bredere visjon og sett av ideer er det dette er fundert i? Det bør man vise interesse for for å forstå mer av politikkens substans.  

S: Doxa, ikke bare episteme, bør være gode ord å jobbe med for en statsviter. 

Ø: Jeg tenker absolutt det. Ikke minst i en tid hvor vi står overfor et sett med kriser og store eksistensielle spørsmål, bør forståelsen av de tenkemåter som driver politikken være førsteprioritet. I det feltet spiller tekster naturligvis en helt opplagt rolle.  

J: En annen refleksjon som dette uttrykket «dokumentkaos» utløser, bringer oss tilbake til demokratiet. Hvis det er slik at det i forvaltningen finnes et kaos av dokumenter, må jo det være et demokratisk problem?  

C: Ja, og det er i stor grad et deliberativt problem.  

J: Hva betyr det? 

C: Det er et problem når vi skal forhandle sammen om å komme til enighet nettopp om demokratiske løsninger. Det er også et problem at det er vanskeligere å finne en felles doxa når man ikke finner fram i dokumentene som nettopp politikken bygger på. 

S: Øivind, denne boka som du har forfattet, Tekstanalyse for samfunnsvitere – Jeg har selv bachelorgrad i statsvitenskap, og da hadde jeg lyst til å gjøre en tekstanalyse som bacheloroppgave, rett og slett en diskursanalyse. Jeg endte opp med ikke å tørre å gjøre det. Det begynner å bli noen år siden. Jeg har en tese om at det er mange flere som nå gjør tekstanalyse på statsvitenskap på grunn av din bok. Stemmer det? 

Ø: Det kan man saktens håpe på! Det er i hvert fall veldig dyktige unge sjeler med interesse for fortolkende sider av politikken og fortolkende statsvitenskap. Det er en interessant samtid vi lever i, hvor ønsket om vitenskapelighet trekker i veldig mange forskjellige retninger. Det kan trekke i en svært avansert kvantitativ retning ved hjelp av stor maskinkraft og svære kvantitative data, og det kan trekke i retning det sterkt fortolkende, ofte med store teoretiske ambisjoner om å forstå mer av det som ligger til grunn for meningsdannelse i politikken. Det å forstå politikk i lys av noe, ikke bare kartlegge preferanser, men å forsøke å forankre utsyn i politikken i noe kontekstuelt, ideologisk og noe som handler om språkets selvstendige kraft som politikkutformer – her foregår det spennende ting. Jeg tror at den boka og tilhørende masteremne har skapt en felles bevisstgjøring om det. Det er veldig fint. 

S: Jeg synes at jeg allerede merker at det har begynt å bli litt mer okay å kunne stå med rak rygg og si: «Jeg skal gjøre tekstanalyse». Det tror jeg skyldes Øivind Bratberg. 

J: Jeg kan fortelle at da førsteutgaven av denne boka ble lansert nede i Universitetsbiblioteket, da hadde jeg æren av å få lov til å kommentere den. Jeg hadde nok noen fordommer mot statsvitere som gjorde at jeg tenkte jeg ville møte 6-7 studenter og noen kolleger, kanskje. Men det var helt fullt! Det kan skyldes at Øivind er en veldig populær foreleser, men jeg valgte å tolke det først og fremst som et genuint skifte i retning av en sterk interesse for tekstene. Er jeg for optimistisk, Øivind? 

Ø: Jeg tror det var en presis tolkning. Også det at man kan møte et bredt tilfang av ulike studenter med helt forskjellige faglige interesser, men med en felles ambisjon om å gå inn i det tekstlige og mellommenneskelige for å forstå politikkens substans. Da er man unektelig i en dialog med sentrale krefter her på HF. Jeg tror at den dialogen skulle og burde man gjort veldig mye mer ut av fra mitt fag.  

J: Når vi snakker om dialog, er det ikke meningen at vi skal bli like eller kloner av hverandre. Går det an å si at statsvitenskapen, kanskje samfunnsvitenskapen i det hele, går utenfra mot tekstene, mens vi tekstvitere og retorikere kommer innenfra og med næranalyser? Så er det om å gjøre at vi blir dyktigere til å skjønne kontekst, mens samfunnsviterne blir dyktigere til å skjønne tekst? Så kan vi likevel først og fremst være humanister. Humaniora betyr jo læren om det mer menneskelige, og samfunnsvitenskap er læren om hvordan mennesker danner samfunn.  

S: Det var vakkert! Jeg tror vi rett og slett må avslutte. Tusen takk for at dere kunne komme! Charlotte Hidle, du er universitetslektor i retorikk her ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Tusen takk til deg, Øivind Bratberg, førstelektor i statsvitenskap ved Institutt for statsvitenskap, også ved dette universitetet. Og en takk til deg, Johan Tønnesson, professor i sakprosa som vanlig. 

J: Og takk til deg, Signy – og til våre kjære lyttere! 

Publisert 21. nov. 2022 16:14 - Sist endret 21. nov. 2022 16:14