Trangere nåløye for kunstnere

Forfattere, musikere og andre kunstnere arbeider under helt andre betingelser enn for bare ti år siden. – Vi observerer mer konkurranse og større vansker med å nå ut, sier medieprofessor Tore Slaatta.

Illustrasjon: Annica Thomsson

Illustrasjon: Annica Thomsson

Slaatta har ledet forskningsprosjektet «Kunst! Makt!», der forskere har undersøkt hvordan dagens kunstnere opplever sin egen samtid. Spesielt har de sett på hvordan kunstnernes makt og kontroll over produksjon og distribusjon endres.

– Konkurransesituasjonen mellom kunstnere virker skjerpet, og betingelsene for å nå ut til et større publikum er endret, sier Tore Slaatta.

Han peker på to store endringsprosesser som gir følger helt ned på individnivå: Digitalisering og globalisering.

– De ulike kunstfeltene takler dette forskjellig. Men alle opplever at de tradisjonelle grensene og arbeidsdelingene som før preget norsk kunst- og kulturliv, blir utfordret.

Ingen anmeldelse gir kort levetid

Et eksempel er situasjonen for forfattere i Norge. For få år siden anmeldte norske medier omtrent alle nye norske bøker. I dag er dette slett ikke opplagt, og flere forfattere risikerer å stå i bestselgernes skygger.

– Avisene bruker stadig færre ressurser på å anmelde bøker. Koblingen mellom det allmenne nyhetskretsløpet og litteraturkritikken er i ferd med å skille lag, og en 150 år gammel tradisjon i norsk offentlighet går mot en avslutning. Dette er en omstilling som en del forfattere kjenner på, sier Slaatta.

I studiene av forfatternes situasjon har forskerne kombinert kvantitative litteraturdata med intervjuer.

– Flere forfattere sier at hvis de ikke blir anmeldt, så blir de usynlige. Vi har fremdeles en innkjøpsordning som garanterer distribusjon til bibliotekene, og festivalene vokser frem som viktige arenaer. Men får du ikke solgt boken din i løpet av de første ukene, risikerer du kort levetid i den litterære offentligheten.

Tore Slaatta, professor, Institutt for medier og kommunikasjon, UiO– Kunstnerens opplevelse av kontroll og mulighet til karriere påvirkes forskjellig i ulike felter. De har ulike medier, ulike kunstnerlogikker og ulike produksjonsprosesser, sier Slaatta. (Foto: Annica Thomsson)

Mens kritikken forsvinner fra de brede mediene, finner man dem igjen i tidsskrifter og på nettsider som ikke leses av like mange.

– Mange blogger og nettsider risikerer å bli smale og svake plattformer for kritikk, sier Slaatta.

Bokhandlene har overtatt kontrollen

Samtidig som de norske forlagene konkurrerer om å utgi norske bestselgere, har importen av internasjonale bestselgere økt. I tillegg utøver bokhandlerkjedene et økende press på forlagene: De velger ut hvilke titler det skal satses på, og butikkenes prioriteringer virker tilbake på forlagenes priroriteringer.

– Over tid får dette konsekvenser for hva slags litteratur som blir produsert og hvilke sjangere og forfatterskap som gis plass, sier Slaatta.

Kunstfeltene påvirkes ulikt

Et av prosjektets hovedfunn er at kunstfeltenes særegenhet fortsatt består. Å være musiker er for eksempel noe helt annet enn å være forfatter, selv om begge lever i en brytingstid.

– Musikere opplever at musikkbutikkene er borte, og at musikken streames direkte fra nett. I litteraturen er e-boka fortsatt et marginalt fenomen. Et fellestrekk for disse to gruppene er at festivaler har blitt den viktigste arenaen. Der kan både musikere og forfattere formidle til et større publikum, og de kan få anerkjennelse blant kolleger, kritikere og bransjefolk.

Kan måtte sloss for støtteordninger

Ifølge en utredning bestilt av Kulturdepartementet kan stadig færre norske kunstnere leve av kunsten alene. Mange må spe på med andre inntekter. Statlige stipender og midler fra kollektive vederlagsordninger er svært viktige for bredden og kvaliteten i norsk kunst. Det vet kunstnerne godt, ifølge Slaatta.

– Kunstnerne uttrykker at de ønsker stabilitet, og de tror på at det norske systemet virker, sier han.

Det som er nytt og til dels truende, er at digitalisering og globalisering kan gjøre systemet mindre effektivt. Det ser vi allerede, ifølge professoren.

– Uansett i hvilken grad Stortinget fortsatt ønsker å føre en aktiv kulturpolitikk, er det vanskelig å finne effektive og legitime virkemidler. I dag må kulturpolitiske virkemidler koordineres med, og utvikles innenfor, internasjonale og europeiske institusjoner og rammeverk. Samtidig presser globale aktører på for å omgå europeisk kulturpolitikk og få mer fri konkurranse, sier han.

Vederlagsmidler som kanaliseres gjennom kunstnerorganisasjoner kan bli utsatt på grunn av endringer i internasjonale lover og reguleringer. Her kan norske politikere og kunstnere måtte sloss for å bevare norske ordninger.

– En mer aktiv kulturpolitikk i Europa forutsetter en viss anerkjennelse av kulturell egenart. Det må også være en vilje til proteksjonisme. Dersom den statlige kulturpolitikken ikke hevder sin autonomi og rett, vil aktørene i de grenseløse, kulturindustrielle markedene prege utviklingen sterkere fremover, sier Tore Slaatta.

Av Silje Pileberg, journalist
Publisert 9. mars 2015 13:24 - Sist endret 5. juli 2019 13:17