English version of this page

Kunst! Makt! (avsluttet)

Et tverrfaglig forskningsprosjekt om maktproblematikk i norsk kunst i dag. De fire kunstfeltene som ble belyst er scenekunst, litteratur, musikk og billedkunst.

Ordsky med ordene kunst, makt med flere. Illustrasjon.

Bakgrunn

Prosjektet tok utgangspunkt i feltanalytisk teori og var en integrert og tverrfaglig utforskning av koblinger og relasjoner mellom:

  1. Institusjonelle, politiske og økonomiske forhold og deres betydning for det kunstneriske handlingsrom og fordelinger av anerkjennelse (symbolsk kapital) 
  2. De kunstneriske prosesser, estetiske valg og erfaringer som gjøres i forbindelse med verkproduksjon og -resepsjon i konkrete situasjoner og verk.

Prosjektet tematiserte dermed forholdet mellom en institusjonell orden, preget av politisk styring og kulturindustrielle markedslogikker, og en kunstnerisk orden, preget av verdier som handler om kunsterisk frihet, kreativitet og kvalitet i kunsten.

Mål

Prosjektets hovedmål var å skaffe til veie og formidle til almenheten, empirisk og vitenskapelig basert kunnskap om hvordan maktfordelinger og maktforhold styrkes og svekkes innenfor dagens norske kunst- og kulturliv.

Prosjektet utviklet systematisk komparasjon av spesifikke maktfordelinger og maktforhold i og mellom fire kunstfelt; litteratur, kunst, musikk og scenekunst.

Spesielt studerte prosjektet utviklingstrekk i eksterne relasjoner de siste 5-10 år mellom kunstfeltene og de kulturpolitiske og kulturøkonomiske institusjonene i Norge.

Prosjektets sentrale funn

Forskerne i Kunst! Makt! har gjennomført studier av maktforhold i samtidens kunstfelt: visuell kunst, litteratur, musikk og scenekunst.

Det overordnete kulturpolitiske planet

I det overordnete kulturpolitiske planet analyserte prosjektet hvordan rammene for kunstproduksjon i Norge nå endres av globalisering og digitalisering, observert som forskyvninger i maktforhold mellom produsenter, distributører og konsumenter i kunstfeltene.

Det er distributørene, i interaksjon og samvirke med teknologiutviklere, som i størst grad tiltar seg makt over andre aktører i produksjonsfeltene. Den endrete maktbalansen mellom produsenter og distributører fører til økte spenninger mellom konsumpsjonsnære og produksjonsnære smakshierarkier og distribusjonslogikker.

Det er økt oppmerksomhet i alle kunstfelt omkring betydningen av suksess, gjerne internasjonalt, og denne suksessen fremkommer i kvantitative mål (salg, inntjening, overskudd, publikumsbesøk, mm).

Den digitale økonomiens prinsipielle og potensielle åpenhet utsetter samtidig de nasjonale kunstfeltenes aktørene for press fra internasjonale aktører og makthierarkier, noe som utfordrer de tradisjonelle kulturaktørenes posisjoner i det nasjonale, norske kulturfeltet.

Utviklingen er kommet lengst i musikkfeltet, der streamingteknologi endrer både produsentenes og konsumentenes forhold til lytting og til behovet for kontroll og eierskap over et fysisk produkt for distribusjon (CD, vinyl, tape). Tilsvarende utvikling har lenge vært forventet i det litterære feltet, men verdsettelsen av den fysiske boken på norsk synes å opprettholdes, både av produsenter (forlag og forfattere), distributører og konsumenter.

De fysiske bokhandlene har fortsatt en sterk posisjon i distribusjonsfeltet for litteratur. For scenekunsten er situasjonen igjen annerledes, i og med
at formidlingen er preget av det fysiske scenerommets materialitet, knyttet til sted og tid. Nettet muliggjør likevel nye former for direkte overføring og f.eks storlerret-distribusjon til et bredere publikum.

I den visuelle kunsten er den digitale distribusjonsmakten først og fremst noe som øker den enkelte kunstners mulighet til å vise og evt. også selge kunst via nettet. Men disse to
funksjonene opptrer sjelden i samme del av feltet, og kampen om anerkjennelse spiller en helt annen rolle i det visuelle kunstfeltet, på grunn av det spesielle samlermarkedets innflytelse over kunstverkenes verdi.

Det feltspesifikke planet

I det feltspesifikke planet studerte prosjektet hvordan offentlige kunst-institusjoners posisjoner og kulturpolitiske ordninger brytes mot uavhengige, private aktørers strategier og makt. Institusjonene er viktigst i scenekunstfeltet, der forskjellen mellom det frie, det private og det statstøttede institusjonsteateret er markant.

Men effekten i feltet er igjen størst i musikkfeltet, der den offentlige støtten mest går til den klassiske musikken. Det gir samtidsmusikken en interessant mellomposisjon, i det den både bryter med den klassiske og den populære, og påberoper seg aktualitet og samtidighet som kunstform.

I vårt prosjekt valgte vi å studere den musikksjangeren med minst anerkjennelse (danseband-musikken) med den med mest spisset anerkjennelse (samtidsmusikk-scenen) for å få frem dynamikker og posisjoner i musikkfeltet.

I litteraturfeltet har vi fokusert på hvordan bokåret 2011 nedfelte seg innenfor norsk skjønnlitteratur. Her har vi blant annet anvendt en spesiell kvantitativ metode og "objektivert feltet".

I det visuelle kunstfeltet har vi studert fremveksten av film- og videokunsten, spesielt siden 1980 og dermed fått frem hvordan den medieteknologiske utviklingen endrer kunstnernes makt og kontroll over produksjon og distribusjon. Sentralt i analysen står utstillingen Krigens skygge på Kunstnernes Hus, våren 2015, som inngikk i et formidlingssamarbeid med forskningen.

I det kunstnerspesifikke planet for verkproduksjon fokuseres utvalgte kunstnere og verkfremføringer/lanseringer. I musikkfeltet ble Ultimafestivalen et viktig case, og i litteraturfeltet studeres både kritikken og utvalgte verk og forfatterskap. I det visuelle kunstfeltet følges to sentrale film- og videokunstnere, og i scenekunstfeltet er det repertoir- og produksjonsforskjeller mellom de frie, de private og de institusjonelle som studeres.

Samarbeid

Prosjektet var utformet som et integrert prosjekt av de tre samarbeidende parter:

Prosjektet forente forskere med ulike bakgrunner i sosiologi, kunsthistorie, medievitenskap, kulturforskning, musikkvitenskap og statsvitenskap. Det plasserte seg slik i det uttalte, tverrfaglige satsningsområdet for Universitetet i Oslo mellom humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning.

Ledergruppen besto av følgende personer: Tore Slaatta (prosjektleder, UiO), Per Mangset (HiT), Anne Lorentzen (UiO), Susanne Østby Sæther (UiO), Fredrik Engelstad (UiO) og Ole Marius Hylland (Telemarksforsking).

Finansiering

Forskningsprosjektet hadde 4 millioner til rådighet og ble avsluttet i 2014.

Publisert 27. okt. 2020 09:41 - Sist endret 6. mai 2021 12:29

Kontakt

Kontakt ved IMK

Prosjektleder Professor Tore Slaatta

Kontakt i NFR

Seniorrådgiver Solbjørg Rauset