Hunkjønn forsvinner fra det norske språket

I norsk språk har vi tre grammatiske kjønn: hunkjønn, hankjønn og intetkjønn. Nå viser ny forskning at hunkjønnsformen brukes stadig mindre. Er vi i ferd med å miste et grammatisk kjønn?

– Vi vet ikke når dette begynte, men i flere av de store byene er grammatisk hunkjønn på vei ut, sier Guro Busterud, førsteamanuensis i nordisk språk ved Universitetet i Oslo.

Sammen med kollegaene Terje Lohndal, Yulia Rodina og Marit Westergaard har hun gjennomført en studie av grammatisk kjønn i Trondheim.

Testet trøndere om hunkjønn

Forskningsresultater fra Tromsø viste i 2015 at mange satte «en» foran substantiver de tidligere ville satt «ei» foran, men at de beholdt a-endelser i bestemt form. En flaske – flaska, sa de i Tromsø. Det samme hadde tidligere blitt observert i Oslo. Busterud og kollegaene ville undersøke om dette også gjaldt flere steder.

– Trondheim var spennende fordi mange tenker at hunkjønn står sterkt der. De bruker hunkjønn på en del ord som har vært hankjønn eller intetkjønn andre steder i landet. For eksempel sier de bila og ei æppel, sier hun.

Forskerne gjennomførte et lingvistisk eksperiment hvor de testet fem grupper. Alle informantene var fra Trondheim, gruppert etter alder. Uten at informantene selv visste hva de ble testet for, fikk forskerne dem til å si ord, med artiklene en, ei eller et.

– Ved hankjønnsord sier 96 prosent av barnehagebarna «en». For de andre aldersgruppene ligger det mellom 98 og 100 prosent. For ord med intetkjønn sier 70 prosent av barnehagebarna «et», mens de større barna og de voksne treffer på nesten 100 prosent.

Konsekvent favorisering av «en»

Da testen gikk over til hunkjønnsord, forandret bildet seg betraktelig.

– Blant de minste, sa 4 prosent «ei». Ingen første- eller andreklassinger brukte hunkjønnsformen, bare 11 prosent av syvendeklassingene, 16 prosent av videregåendeelevene, og 35 prosent av de voksne. De aller fleste sier «en», sier Busterud.

Av 71 informanter, var det kun to som gjennomgående sa «ei». Noe annet som overrasket Busterud, var tendensen til å bruke en-endelse ved hunkjønnsord.

– Det gjelder særlig de to yngste aldersgruppene, som kan si «den grønne flasken».

Busterud og kollegaene fant heller ingen tegn til at ordets betydning spilte en rolle. Et typisk trekk i norsk er at substantiver som ender på -e er hunkjønn, sånn som veske og flaske. Forskerne fant ingen forskjell mellom slike hunkjønnsord og ord som bok og seng. De testet også for ord med feminine assosiasjoner, som heks og dame, men det hadde heller ikke vesentlig betydning.

– Resultatene viste altså at det var enda mindre bruk av hunkjønnsformen i Trondheim enn i Tromsø.

Ukult å si «ei»

Forskerne har noen foreløpige analyser av hvorfor vi går over til å bruke mer av hankjønnsformene.

– Vi driver med teoretisk lingvistikk, men analysen vår er likevel sosiolingvistisk. Hypotesen vår er at sosiale forhold påvirker utviklingen vi ser, sier Busterud.

I undersøkelsen fra Tromsø, noterte forskerne seg at et av barna sa det var «ukult å si ei». Busterud tror dette er viktig.

– Vi tester ikke om det er finere å si en, eller ukult å si ei. Men dette handler nok om statusforhold mellom ulike dialekter. Det er mindre vanlig å bruke hunkjønnsformen i standard østnorsk, som helt klart har en høyere status enn andre dialekter.

Sentrumshopp

Forskerne tror endringene først og fremst er et byfenomen. Tidligere studier fra Troms har vist at på Kvaløya og Sortland var det mer bruk av hunkjønnsformer enn i byen. Disse funnene støtter en hypotese om «sentrumshopping».

– Historisk har man kunnet forklare en del endringer i talemål med endring fra by til by. Det er ikke som en elv som renner fra Oslo, gjennom Hedmark og Oppland, opp til Trondheim, og endrer språket på alle stedene den renner gjennom. Det er heller et fenomen som går fra en by til andre større byer – det hopper. Det er det vi tror har skjedd her, sier hun.

– Kan det være en påvirkning fra Bergen?

– Bergen har alltid vært et unntak. At de har to grammatiske kjønn er forbundet med hanseatertiden, hvor språket deres ble påvirket av lavtysk. Men selv om det ser ut til å skje en endring i retning systemet de har i Bergen, så har vi ikke grunn til å tro at bergensdialekten er kilden til endringen.

Det er heller ikke de finere sosiale lag i Trondheimsbydelen Singsaker som inspirerer, tror Busterud.

– Singsaker-sosiolekten, et slags bokmål uttalt med trønderintonasjon, har hatt høy status. Men nyere studier viser at ungdom oppfatter den som gammeldags. Endringen som skjer nå kan riktignok gjøre trondheimsmålet likere Singsaker-mål, selv om det nok ikke er intensjonen.

Hva skal vi egentlig med hunkjønnet?

Dersom utviklingen fortsetter i samme retning, kan norsk altså gå fra å være et språk med tre grammatiske kjønn, til å bare ha to, slik både svensk og dansk har gjort for lengst. Ser man på andre språk, kan de ha alt fra to til nærmere tjue kjønn. Men spiller det egentlig noen rolle?

– Grammatisk kjønn er en herlig kategori, for vi trenger den på en måte ikke, sier Guro Busterud.

Det er også en vanskelig kategori. Det norske systemet for hva som får hvilket kjønn, er ikke spesielt gjennomsiktig. Grammatikken vet hva som er hva, vi kaller et bord for et bord. Men hvorfor er det slik?

– I noen språk bestemmer endelsen hvilket kjønn et ord har, mens i andre språk avgjør ordets betydning. I et forsøk på å lage et system for norsk, kom språkforskeren Trond Trosterud frem til 43 regler, alle med unntak, sier Busterud.

Språket endrer seg

Det lite gjennomsiktige systemet for grammatisk kjønn i norsk gjør også at det er et vanskelig språk å lære. Mange som underviser i norsk som andrespråk hopper over hunkjønnet – de sier man kommer unna med å stort sett bruke «en». Busterud er langt på vei enig.

– De fleste substantivene er hankjønn, og de brukes langt mer.

Språk utvikler seg stadig, og det er ikke sånn at noen har bestemt seg for å fase ut hunkjønnet av det norske språket. Likevel ser Busterud at endringene setter i gang følelser hos mange. Hunkjønnets fall har blant annet ført til skriverier i Namdalsavisa, hvor det har blitt manet til forsvar for hunkjønnet.

Guro Busterud er førsteamanuensis i nordisk språk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Hun deltar 2019–2020 i prosjektet MultiGender: A Multilingual Approach to Grammatical Gender ved Senter for grunnforskning (CAS), hvor hun nå undersøker grammatisk kjønn, også hos talere av norsk som andrespråk, i Oslo. Busterud har sin doktorgrad fra NTNU, og er tilknyttet flere forskergrupper der.

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultet? Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!