English version of this page

Ufrivillig barnløs: – Det finnes ingen oppskrifter på hvordan du skal leve

Hun hadde livet planlagt, men det gikk ikke slik hun hadde tenkt. Nå ønsker medieprofessor Cristina Archetti å bryte stillheten om barnløshet.

Portrett av Cristina Archetti

– For en forsker er enkelthistorier bare en begynnelse. Når disse samles, finner man dypere og bredere historier, sier medieprofessor Cristina Archetti, som har skrevet bok om ufrivillig barnløshet. Foto: Synne Eggum Myrvang, VG/NTB.

13 prosent av norske kvinner på 45 år har ikke barn. Det samme gjelder rundt én av fire menn på samme alder, ifølge Statistisk sentralbyrå. I land som Tyskland og Storbritannia er andelene langt høyere.

Bak tallene er det mange enkelthistorier. Cristina Archetti, professor ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo, ønsker nå å få historiene opp og ut. Boken Childlessness in the Age of Communication. Deconstructing Silence handler om ufrivillig barnløshet.

– Da jeg begynte å forske på dette, ble jeg overrasket over hvor mange det gjelder. Disse historiene glir forbi i det stille, og fordi vi ikke får vite om dem, vet vi ikke hvordan barnløshet kan oppleves, sier Archetti.

Ingen oppskrifter

Archetti er selv ufrivillig barnløs. Forskningsmetoden hennes er til dels autoetnografisk, noe som betyr at hun bruker sin egen erfaring til å kaste lys over erfaringen til en hel gruppe.

Hun har også brukt andre metoder. Blant annet har hun dybdeintervjuet 18 barnløse kvinner og menn. Flere av disse mente at ufrivillig barnløshet handler om å takle at framtiden blir stjålet fra deg. Alt de hadde sett for seg – å oppleve verden på nytt gjennom et barns øyne, å sende barnet på skolen for første gang, kanskje være med i bryllup senere i livet – det ble ikke noe av.

De følte seg også utenfor i samfunnet. Historier som deres egen var ikke synlige.

– Verden raser sammen foran deg, og så må du bygge alt opp igjen på nytt. Men det finnes ingen oppskrifter. Du må selv finne en annen måte å leve på, sier Archetti.

Skam og stigmatisering

Omslag til boken Childlessness in the age of Communication
I boken ønsker Archetti å belyse og gjenvinne det barnløse livet fra perspektivet til de barnløse.

Boken er både en personlig historie og en fagbok. Selv skriver hun det slik (oversatt fra engelsk): 

«… teksten er skrevet både fra perspektivet til Cristina Archetti, en kvinne som har blitt diagnostisert med uforklarlig infertilitet, og Cristina Archetti, en universitetsprofessor. Den første er på en reise for å finne en ny rolle for seg selv i en verden designet for «de andre»; den andre ønsker å løse mysteriet om den stillheten som omgir barnløshet i kommunikasjonens tidsalder». 

For selv om temaet har vært framme både i bøker og andre medier de siste årene, mener Archetti at det er stille.

– Det skrives mye om for eksempel assistert befruktning. Men ingen snakker om de eksistensielle spørsmålene som følger ufrivillig barnløshet. Det snakkes heller ikke om de sosiale og politiske følgene. At du ikke har en baby i huset, er den minste delen av det, mener Archetti.

Alternative nettverk

For hva skjer med oss når vi ikke reproduserer oss selv? Hvilke nettverk skal vi søke til? Hva hvis vi blir syke, eller når vi blir gamle, hvem skal passe på oss da? Og hva er igjen etter deg når du dør?

Selv har hun grublet mye på den typen spørsmål.

– Mange foreldre har et stort nettverk av andre foreldre som de møter gjennom skole, idrettsaktiviteter og andre steder. Selv har jeg alternative nettverk, men samfunnet er bygget opp rundt familier, mener Archetti.

Dette bidrar til at hun, som mange andre barnløse, føler seg utenfor. Samtidig bidrar det til bekymring for hva som skjer hvis hun blir alvorlig syk, eller når hun blir gammel. Selv i en velferdsstat er familien svært viktig, påpeker hun.

– Min død blir dobbel

En del ufrivillig barnløse tenker også mye på døden. 

– Som jeg skriver i boken, kan barnløshet føles som en dobbel død: Jeg vil fortsatt dø når jeg er ment å dø, men min død blir dobbel, fordi genene mine ikke blir ført videre.

I forskningen har Archetti funnet årsaker til hvorfor det snakkes lite om disse temaene. Hun peker blant annet på skam og stigmatisering, en opplevelse av ikke å bli forstått og en antakelse om at andre ikke ønsker å lytte fordi det er skremmende og smertefullt.

– Mange ønsker heller ikke å erkjenne at det finnes tilfeller der medisin og teknologi feiler. Det oppleves skremmende at livet vårt kan bli snudd opp-ned uten at vi kan gjøre noe med det.

Opplevelsen deles av mange

Noen velger ikke å få barn. Andre får det ikke til. Og noen er barnløse av sosiale årsaker, for eksempel fordi de er single. Archetti tror at opplevelsen av utenforskap deles av mange, uansett årsak til barnløsheten.

Hun mener at dette både bunner i at barnløshet er lite synlig og at ordninger i samfunnet ikke er tilpasset barnløse. Noen opplever dessuten at andre ser ned på dem. Dette kommer tydelig fram på internasjonale nettsteder og samtaleforum, som Archetti også har studert.

– Flere kvinner forteller for eksempel at arbeidsgiver nærmest forventer at de skal jobbe i ferien fordi de ikke har barn. Det ligger en antakelse der om at man ikke har noe annet å gjøre. Hvor lett er det å si nei?

Å finne en annen historie

Sammen med Cecilie Hoxmark, som står bak podkasten Barnløs på godt og vondt, har Archetti startet foreningen Andre veier. Denne retter seg mot alle permanent barnløse, også de som aldri har ønsket seg barn.

– Motivasjonen er den samme som for skrivingen: å bringe temaet og de mangfoldige konsekvensene ut i allmennheten, spesielt i Norge og Norden.

Archetti ønsker også å formidle et håp. Det er mulig å ha et godt liv, selv om ting ikke ble akkurat slik du hadde tenkt, mener hun. Selv skriver hun det slik, i et dagboknotat fra desember 2017 som gjengis i boken (oversatt og tilpasset norsk):

«Det er interessant hvordan jeg, til tross for at uforklarlig infertilitet rammer mange par, hele tiden tenkte at det var min feil, at jeg sviktet familien min. I dag tenker jeg annerledes. Det er som om jeg bor i et annet rom der jeg ser ting på en ny måte. Et slikt rom har jeg lett etter lenge. Og til syvende og sist er det dette det handler om: å finne en annen plass, en annen historie. Eller rettere sagt, å skape den.»


Vil du få oppdateringer om forskning fra Det humanistiske fakultet på e-post en gang i måneden? Abonner på vårt nyhetsbrev!

Av Silje Pileberg
Publisert 12. juni 2020 10:32 - Sist endret 16. juni 2020 14:58