Hvordan og for hvem lager man et skriftspråk?

Målet med workshopen var å diskutere både teoretiske og praktiske sider ved det å standardisere eller revidere et minoritetsspråk.

Svært mange språk i verden er ikke skriftfestede – og brukerne av disse språkene ønsker kanskje ikke noe skriftspråk heller, men foretrekker å bruke majoritetsspråket når de skal skrive.

Dette er for eksempel tilfellet for mange indianske språk i Latin-Amerika; det lokale språket blir brukt muntlig, mens spansk er skriftspråket. Men når kvensk får status som eget språk i Norge i 2005, dukker ønsket om å lage et eget kvensk skriftspråk opp hos mange kvener og kvenske interessegrupper.

Det er viktig å inkludere flest mulig

Spørsmålet er hvordan man gjør det på en måte som inkluderer flest mulig. Det er jo et mål at folk faktisk skal bruke skriftspråket når det foreligger, og da er det viktig at flest mulig opplever det som en god og legitim representasjon av deres språk.

Norsk språkhistorie er full av eksempler på at skriftspråks-revideringer ikke har blitt akseptert av brukerne og endringer forkastet. Det kanskje tydeligste eksemplet er den såkalte samnorskpolitikken der målet var å forene bokmål og nynorsk til ett skriftspråk. Denne politikken møtte så mye motstand at den til slutt måtte skrinlegges.

Hvordan sikre legitimitet for et standardspråk?

Spørsmålet om legitimitet var helt sentralt for workshopen: altså hvordan sikrer man inklusjon og legitimitet for et standardspråk? Ulike løsninger og erfaringer ble diskutert når det gjelder alt fra irsk (Irland), baskisk (Spania og Frankrike), kvensk (Norge), samisk (Norge og Finland), limburgisk (i Nederland), langue d’oc (i Frankrike), nynorsk (Norge), shetlandsk (UK), ungarsk tegnspråk (Ungarn) og ulike varianter av spansk i Latin-Amerika.