English version of this page

Tradisjoner trumfer makt og vold når opprørsstyrker får styre i Midtøsten

Ny forskning fra UiO forklarer hvorfor kurderne i Syria og Hamas-styret i Gaza har beholdt makten, mens IS’ brutale regime mistet legitimitet og til slutt mislyktes.

Kurdiske YPG-soldater i Rojava, Syria. En kvinne, med militærklær, våpen og blomstrete sjal, og en man med militærklær og skuddsikker vest.

I det kurdiske frigjøringsprosjektet har kvinners likeverd vært et viktig element, og kvinner har blitt integrert som soldater i YPG – Folkets forsvarsenheter, som kjemper mot IS i Syria. 

Foto: Kurdish Struggle/Flickr.com.

På 2010-tallet feide IS-soldater inn i den arabiske verden med sharia i den ene hånden og en Kalasjnikov i den andre. Visjonen om å etablere et stort og langvarig islamsk styre lyktes ikke hverken i Irak eller Syria, og jihadistene ble jaget fra de fleste områdene i løpet av 2017. At IS ikke klarte holde på makten, henger sammen med de tradisjonelle mekanismene for legitimitet og sikkerhet i Midtøsten, viser resultater fra et forskningsprosjekt ved UiO. 

– Forholdet til de lokale stammegruppene bestemmer suksessen til opprørsstyrene i Midtøsten. Det er stor forskjell på de globale jihadist-gruppene, og de områdene som er styrt av nasjonale opprørere, som Gaza i Palestina og Rojava i Syria, sier Dag Tuastad, førstelektor i Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo.  

Sammen med forskerkollegaene Brynjar Lia, Pinar Tank og Erling Lorentzen Sogge i prosjektet Rebel Governance, har han studert koblingen mellom opprørsstyrer og stammer, eller slektskapsgrupper, i tre områder i Midtøsten: IS-kontrollerte områder i Irak, kurdisk-kontrollerte områder i Syria og Hamas-styrte Gaza.

Svake stater – sterke slektskapsgrupper 

Områdene forskerne studerer har spesielt en ting til felles: En svak stat. Men selv om en svak stat kan åpne for at opprørsgrupper tar makten, betyr det ikke at samfunnet ikke allerede er organisert.  

– Alternativet til staten er at stammegrupper kontrollerer områdene, sier Dag Tuastad. 

Den islamske stat (IS): Irakisk jihadistgruppe som har kjempet for en egen islamsk statsdannelse i Levanten.  Etablert i 2013. 

Hamas: Palestinsk, islamistisk politisk parti og bevegelse, grunnlagt i 1987. Aktiv i de palestinske selvstyreområdene, særlig på Gaza. 

Fatah: Den største av medlemsorganisasjonene i den Palestinske frigjørings-organisasjonen, PLO. Grunnlagt av blant andre Yasir Arafat i 1958. 

Rojava: De kurdisk-dominerte delene av det nordlige Syria, omtales også som Vest-Kurdistan. Ikke egen stat, men erklært som en selvstyrt region i 2013. Styres av Kurdish Supreme Committee. De militære styrkene People's Protection Units (YPG) og Women's Protection Units (YPJ) er viktige i kampen mot IS i Rojava og Syria forøvrig. 

Kilde: snl.no

«Stamme» er en vanlig betegnelse på utvidede familiegrupper, som kan omfatte 30–40 medlemmer, men også opptil 10 000 i Gaza, eller 3 millioner i Irak. I Palestina kalles de tradisjonelle stammegruppene beduiner.  

– Stammegrupper har ikke nødvendigvis tjenester som kan erstatte en stat, som helse eller utdanning. De sørger gjerne for sikkerhet for sine medlemmer, og forvalter tradisjonell lov. I områder uten stat blir dette veldig viktig, fordi den har stor tillit i lokalbefolk-ningen og har hatt det over tid, sier Tuastad. 

Hamas og YPG mindre brutale enn IS 

Å forstå hvordan slektskapsgruppene er organisert og hvilke stammer som har makt, er avgjørende for om en opprørsgruppe vil lykkes med sitt prosjekt. Vold alene er ikke veien til legitimitet, ifølge Tuastad. 

– IS har, på samme måte som al-Qaida, vært veldig brutale. Deres prosjekt er globalt og ideologisk, og de har sett på lokale slektskapsgrupper som mindre religiøse, og som konkurrenter, sier han. 

– Mens Hamas, som har styrt Gaza siden 2007, og de kurdiske styrkene som opprettet Rojava etter krigen i Syria, er mer pragmatiske i sine tilnærminger. Det kan forklare hvorfor de har hatt suksess med å holde områdene over tid. 

Da IS først kom til Irak i 2013, fikk de støtte i folket. Det var stor misnøye med det sjiadominerte styret som kom på plass etter den USA-ledede invasjonen i 2003. IS satte også ingeniører til å sikre tilgang til vann og andre nødvendige tjenester. Begge deler ga dem støtte blant stammegrupper.  

– Men etter hvert som de tok i bruk harde straffemetoder, mistet de legitimitet. 

IS fikk særlig fotfeste i de store byene, hvor stammegruppene ikke er så godt organiserte. Tuastad påpeker at misnøyen raskt begynte å bre seg både på landsbygda og i byene, og at det kun var IS’ voldelige framferd som sikret dem makt.  

– I byene var det ikke noen alternativ militærmakt som kunne true dem. På samme måte som Al-Qaida gjorde det i 2005-2006, drepte de stammegrupper som gikk mot dem.  

Slektskapsgrupper har stor betydning og mye makt i mange områder i Midtøsten. Det kan likevel være velkomment når noen kommer utenfra og påvirker maktbalansen i en region.  

– Historisk er det motsetninger mellom de unge og eldre. De unge kan føle at de eldre mennene er utdaterte, og ønske seg påvirkning. Det kan opprørsstyrker tilby.  

– Splitt og hersk er også en velkjent strategi. Når det er flere slektskapsgrupper i et område, er det et makthierarki mellom dem. Hvis en gruppe som IS eller al-Qaida kommer inn og allierer seg med den nest største stammen, endrer de dynamikken og maktbalansen.  

Kvinners rolle viktig symbol 

Forskerne ser på flere likheter og forskjeller mellom de globale jihadistgruppene og de nasjonale opprørsstyrene. Forholdet mellom kvinner og menn er viktig, men på litt ulike måter. 

Midtøstenforsker Dag Tuastad.
Når det er væpnet konflikt og usikkerhet, vil slektskapsgruppers rolle med en gang bli mer betydningsfull, forklarer Dag Tuastad. Foto: UiO.

– Det er interessant å se hvordan kvinner blir trofeer for de forskjellige ideologiske prosjektene, sier Tuastad. 

I de IS-kontrollerte områder ble det innført sterk kjønnssegregering.  

– En viktig del av deres propaganda var å innføre sharia. Å organisere forholdet mellom kjønnene på en respektabel måte, ble et symbol på at man kan koranen. Derfor ble det for eksempel ikke lenger lov for menn og kvinner å jobbe sammen på jordene.  

I det kurdiske frigjøringsprosjektet har derimot kvinners likeverd vært et viktig element, og kvinner har blitt integrert i kurdiske sikkerhetsstyrker og som soldater i YPG – Folkets forsvarsenheter. De kvinnelige soldatene i Rojava, kjent som YPJ – Kvinnenes forsvarsenheter, har nærmest blitt feministiske symboler i Vesten. Det vekker oppsikt når kvinner i Midtøsten har en aktiv rolle, og ifølge Tuastad representerer YPJ et paradoks. 

– Man har hatt sterke stammegrupper som er veldig patriarkalske. Samtidig har Abdullah Öcalan, den nå fengslede grunnleggeren av Det kurdiske arbeiderpartiet PKK, hatt en sterk likestillingsideologi. Han er helten blant de patriarkalske gruppene, noe som viser at synet på kjønn er sammensatt.  

Konfliktløsning i tradisjonell lov 

For å undersøke synet på sikkerhet og justissektoren, har forskerne blant annet gjennomført en representativ spørreundersøkelse i Palestina. Her ble det tydelig hvor viktig tradisjonell lov er for folk. 

– Beduinhusene er de aktørene som uten sammenligning har mest tillit, sier Tuastad. 

Det palestinske rettssystemet oppleves som ineffektivt, og de fleste tyr heller til beduindommerne. Det viktigste er å oppnå sosial harmoni gjennom forsoning, og beduindommerne kan løse saker om alt fra nabokonflikter om et gjerde eller en påkjørsel i trafikken, til drap eller vanskelige oppgjør etter konflikten mellom Hamas og Fatah.  

– Prinsippet i tradisjonell lov er at når noen i en slektskapsgruppe er i konflikt med noen fra en annen, så er det et kollektivt ansvar. Hos beduindommerne deltar respekterte medlemmer av familiene i forhandlinger, og man kommer frem til svar på skyldspørsmålet og kompensasjon, forklarer Tuastad. 

Selv om man har forsøkt å bygge en palestinsk rettsstat over tid, har ikke Hamas valgt å erstatte det tradisjonelle systemet, men heller inkorporert det i sin måte å styre på.  

Familien trumfer alt 

I områdene forskerne har sett på, er den politiske situasjonen forskjellig. Gaza har vært preget av polarisering siden Hamas drev Fatah ut i 2007.  

– Man har ikke fått noen forsonende utvikling, og det politiske skillet er dypt og gjennom-gående. Familie blir en mekanisme for å operere på tvers av politiske skillelinjer, hvor brødre kan stå på hver sin side.  

Selv om politikere har forsøkt å bruke familiene politisk, slik Yasir Arafat gjorde da han ga familier ulike roller i sikkerhetsapparatet, mener Tuastad lojaliteten til egen familie alltid vil trumfe lojaliteten til politiske ledere. Det gjelder enten det er i Gaza, Irak eller Kurdistan. 

– Familie er trygghet. Politiske grupperinger kan komme og gå, men familiene blir, og er en forsikring man har i bunn. Når det er væpna konflikt og usikkerhet, vil deres rolle med en gang bli mer betydningsfull. 

Om den politiske situasjonen endrer seg og styret i områdene blir mer stabile, vil neppe stammegrupper miste posisjon, tror Tuastad. 

– Det handler også om verdier, om å verdsette slektninger mer enn ikke-slektninger. Det sosiale og kulturelle aspektet vil kunne vare ved, selv om det politiske behovet for slektskapsgruppene blir mindre. 


Opprørsstyrer i Midtøsten (RebelGov) er et forskningsprosjekt ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) ved Universitetet i Oslo. Prosjektet undersøker sosiopolitisk organisering i opprørskontrollerte områder i Midtøsten, og ser spesielt på forholdet mellom opprørsgrupper og eksisterende lokale slektskapsgrupper. Prosjektet ledes av Dag Tuastad. Forskere i prosjektet er Brynjar Lia, Pinar Tank, Erling Lorentzen Sogge og Anne Likuski. 


Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultet? Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!

Av Mari Lilleslåtten
Publisert 28. jan. 2021 14:43 - Sist endret 16. mars 2022 15:18