English version of this page

Vanskelig for samer å sette politisk dagsorden

Urfolk i Norden har ikke samme vilkår for politisk kommunikasjon som majoritetsbefolkningen. Forskjellene mellom Norge og Sverige er også slående, ifølge ny forskning. 

Aili Keskitalo i samekofte foran blå vegg i plenumssalen på Sametinget.

Når sametingspresident Aili Keskitalo snakker fra talerstolen på Sametinget, har hun andre forutsetninger for politisk gjennomslag enn andre norske politikere, viser forskning fra Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO.

Foto: Jan Roger Østby/Sametinget.

– Når du zoomer inn på en gruppe, ser du hvor ulike vilkår det er for politisk kommunikasjon for minoriteter sammenlignet med majoritetsbefolkningen.

Det sier Eli Skogerbø, professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun er en av redaktørene bak den nye boka Power, communication, and politics in the Nordic countries. I et av kapitlene tar hun og hennes kollega Eva Josefsen ved UiT for seg urfolks, og særlig samers muligheter for politisk kommunikasjon i Norge og Sverige.

– Selv om samene er ett folk, er de samepolitiske systemene forskjellige. At folket og landområdene de tradisjonelt har levd i er delt mellom fire ulike stater, har stor betydning for samepolitikkens gjennomslagskraft, sier Skogerbø.

Ett folk delt av grenser

Samer bor i hele Norden. Sápmi, eller på norsk Sameland, er det tradisjonelle samiske området som strekker seg over store deler av Norge, Sverige, Finland og Russland. Estimater tilsier at det bor 40 000–60 000 samer i Norge, 20 000–40 000 i Sverige, omtrent 7000 i Finland og 2000 i Russland. At samene bor på tvers av landegrenser betyr mye.

Kart over Sapmi
Sápmi strekker seg over store deler av Norge, Sverige, Finland og Russland. Illustrasjon: Wikimedia Commons.

– I dag hindrer koronapandemien folk i å krysse grensene for å se familie og venner slik de pleier. Ser vi historisk på det, har grensedragningen ført til tvangsforflytning og store overgrep, sier hun.

Statenes grenser er også rammen for politikk og medier.

– Fire stater har splittet det samiske bosettingsområdet, noe som betyr at et folk er underlagt fire ulike myndigheter og lovgivninger. Det er komplisert, og Sametingene har i utgangpunktet bare innflytelse innenfor sin egen stats grenser.

I både det norske og svenske samfunnet mangler det ifølge Skogerbø ofte både interesse for, og kunnskap om samiske forhold, noe som til tider gjør det vanskelig å få gjennomslag for samepolitikken.

– Sametinget er rådgivende, ikke besluttende. Samer har stemmerett til Stortinget som alle andre, men maktforholdet er ujevnt.

Forskeren ser at samiske interesser ofte kommer i konflikt med næringsinteresser. Et nylig eksempel er den pågående konflikten om vindkraftutbygging i Fosen i Trøndelag.

– Dette er en stor sak, men den får sjelden oppmerksomhet i riksmediene, sier Skogerbø.

Sametinget resultat av Alta-aksjonen

Norge og Sverige har mye til felles når det gjelder politikk og media. At situasjonen for samene i de to nabolandene er såpass forskjellig, må forskerne se til historien for å forklare.

– I Norge var Alta-saken en gamechanger, sier Skogerbø.

– Samene var mobiliserte lenge før konflikten om vannkraftutbygging eskalerte fra 1970-tallet av, men den vekket også norsk opinion og skapte allianser for samers utfordringer.

Selv om Alta-aksjonen ikke førte frem, la den grunnlaget for en ny lovgivning om samiske rettigheter på slutten av 1980-tallet, og for Sametinget, som åpna i 1989.

De andre nordiske landene har ikke hatt tilsvarende store saker som har mobilisert på nasjonalt nivå. I Sverige har et historisk skille mellom reindriftssamer og alle andre samer, trukket opp av den svenske staten for flere hundre år siden, hatt stor betydning helt fram til i dag.

Marginaliserte både i Norge og Sverige, men på forskjellig måte

Sametinget er den viktigste politiske institusjonen for samer i Norge. Oppunder 12 000 samer stemmer ved sametingsvalget hvert år, og de folkevalgte løfter samiske saker for Stortinget og Regjeringen.

Eli Skogerbø
Det samiske er en del av norsk kultur, og dermed norsk mediekultur, mener medieforsker Eli Skogerbø.

Samiske partier og organisasjoner, og enkelte andre partier, stiller lister til sametingsvalget i Norge. Størst er Norske samers riksforbund (NSR), som også har den sittende sametingspresidenten Aili Keskitalo. Av de «norske» partiene er Arbeiderpartiet størst, og partiet stiller lister i alle valgkretser.

– Dermed må de ha et samepolitisk program, påpeker Skogerbø.

At de «norske» partiene stiller til sametingsvalget gjør at de kan utfordres i samiske spørsmål. Valgkampen foregår samtidig som stortingsvalget, dermed kan mediene stille de samme spørsmålene til partier som driver valgkamp begge steder.

Sametinget i Sverige skiller seg fra det norske på noen viktige punkter. Mens Sametinget i Norge har rett til å avgjøre selv hva det skal behandle og har konsultasjonsrett overfor til statlige myndigheter, har Sametinget i Sverige mindre formell autoritet.

– De er både et representativt organ, og en etat som utfører svensk politikk. I tillegg har reindriftssamene også makt og innflytelse gjennom kanaler utenom Sametinget, forklarer Skogerbø, som understreker at det ikke er tydelig om det svenske eller norske systemet fungerer «best».

– Forskningen viser at samiske partier og velgere i Sverige er rimelig fornøyde med dagens ordning, sier hun.

Flere plattformer for samiske stemmer enn noensinne

Medias dekning av politikken er også forskjellig over grensene. I Norge har NRKs Sápmi-redaksjon mer enn 100 ansatte, og det gis pressestøtte til to samiske dagsaviser, i tillegg til noen mindre medier. I Sverige er det færre samiskspråklige medier, og den svenske Sápmi-redaksjonen er et samarbeid mellom selskapene SVT og SR, med færre ansatte totalt.

– Allmennkringkasterne er de viktigste mediene i begge land. De formidler på flere språk, og går ut til alle, sier Skogerbø.

– Tanken om språket som kulturbærer har stått veldig sterkt i Norge, og det har vært viktig å bruke samisk språk i nyhetsjournalistikken. Nå gjør de mange plattformene det mulig å være flerspråklig. Fordi mange samer har mistet språket, og de fleste nordmenn ikke forstår det, er det å rapportere om det samiske på norsk også viktig.

Både i Norge, og på tvers av grensene, er medietilbudet større enn noen gang. Det skyldes både utviklingen av digitale medier, og en statlig politikk som støtter minoritetsmedier. Men selv om samiske medier har fått større plass, påpeker Skogerbø at det ikke nødvendigvis betyr større plass for samiske saker i norske nyhetsmedier.

Ella Marie Hætta Isaken
Ella Marie Hætta Isaksen, kjent fra bandet ISÁK og som vinner av Stjernekamp i 2018, bruker musikken for å løfte frem det samiske folket. Foto: Tore Sætre/Wikimedia Commons.

Politisk kommunikasjon er mer enn nyheter

Eli Skogerbø ser at politisk kommunikasjon er langt mer enn nyhetsjournalistikk.

– Det finnes en rekke nettbaserte medier, folk kommuniserer på sosiale medier og både i musikk, film og litteratur foregår det viktig politisk kommunikasjon. Program som Stjernekamp og MGP har hatt eksempler på det opp gjennom årene, sier hun.

Store norske filmer som Veiviseren fra 1987 og Kautokeinoopprøret fra 2008, begge signert Nils Gaup, har bidratt til å løfte samisk historie og identitet. I 2016 ble filmen Sameblod, som fra svensk side av Sápmi tar opp både rasebiologi, fortielse og språk, en internasjonal suksess.

– Og i dag er musikeren Sofia Jannok en tydelig politisk stemme i spørsmål om rettigheter til land og vann. På samme måte som Mari Boine, formidler hun hvordan det er å se verden fra et urfolksperspektiv.

Samisk politikk er nordisk politikk

Skogerbø har forsket på politisk kommunikasjon i mange år, og mener det er viktig å løfte minoritetenes vilkår.

– Samene og andre urfolk og minoriteter er en del av kultur og samfunn i Norden. De nordiske statene er langt fra monokulturelle og har aldri vært det. Det har alltid blitt snakket mange språk, og vi har også med oss en kolonial arv som vi er nødt til å snakke om.

Hva er viktigst: Et godt medietilbud til samer, eller å løfte samiske spørsmål til den nasjonale agendaen?

– Begge deler er viktig, og det ene lar seg ikke gjøre uten det andre. En medieinfrastruktur som gjør det mulig for folk å snakke sammen og bryte meninger om viktige temaer, er en forutsetning for at sakene kan løftes til det nasjonale nivået. Selv om det steget er vanskeligere.


Les mer: Josefsen, Eva og Eli Skogerbø (2021): «Indigenous political communication in the Nordic countries» i Eli Skogerbø, Øyvind Ihlen, Nete Nørgaard Kristensen, & Lars Nord (Red.): Power, Communication, and Politics in the Nordic Countries. Nordicom.


Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultet? Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!

Av Mari Lilleslåtten
Publisert 5. feb. 2021 13:04 - Sist endret 12. feb. 2021 11:53