Det hele startet etter krigens slutt. I 1945 satte noen ildsjeler i gang med å starte et guttemusikkorps som skulle være spilleklar til neste 17. mai i småbyen Steinkjer (som var bombet sønder og sammen under krigen).
Som lærersønn og nummer 11 av 12 barn, var jeg ikke akkurat bortskjemt med materielle goder. Jeg var derfor ikke sen om å melde interesse om mulig å få leie et instrument. Far var kjent i musikkmiljøet fra før, så det var vel derfor jeg ble en av de heldige – og som fikk utlevert en dårlig vedlikeholdt ess-kornett.
Mottakeren var overlykkelig og satte i gang en storstilt rengjøring av gammel skitt og grønske. Kornetten ble hengt over senga og tutet i hver ledige stund om dagen.
Bilde 1. Foto av guttemusikken i Steinkjer i 1946.
Initiativtakere var herrene på høyre og venstre side, henmholdsvis Sigurd Heggdal og Arvid Schjetne.
Hovik selv står i andre rekke, nr. 3 fra høyre.
Neste 17. mai var korpset klart, og det var vel ca. 20 gutter med båtlue med dusk, skjerf rundt livet, sort bukse – for mitt vedkommende arvet av en av mine søstre. Denne buksen var tillegg uten gylf, gjett om det var ganske flaut. Vi spilte ”Sønner av Norge” utenat hele dagen om igjen og om igjen slik at leppene ble både ømme og såre.
Et av de første oppdrag jeg fikk utenom korpset, var å blåse klarsignal under NM i hopp i Jutulen i Steinkjer – det måtte være i 1947. Det var bitende kaldt.
Ess-kornetten ble etter hvert byttet ut med trompeter av varierende kvalitet, men det ble øvet jevnt og trutt. Min far og jeg spilte salmer og andre musikalske perler. Dette var for det meste i familiære sammenhenger. Etter hvert ble jeg ettertraktet som trompetist i de to korpsene som befant seg i Steinkjer på den tiden.
Som stor "fan" av Louis Armstrong spilte jeg mange av hans låter, og ble med i forskjellige danseband som spilte rundt omkring i Steinkjerdistriktet (Henkis, Haugs kvartett og Hoviks kvartett m.v.).
Bilde 2. Danseband i 1954, en side fra Hoviks album.
En gang hadde vi spilleoppdrag i 14 dager hver kveld under en skogbruksmesse i Steinkjer. Dette foregikk i en militærbrakke som var klargjort for arrangementet. Vi fikk 50 kr hver for oss hver kveld. Dette måtte være i 1957. Jeg arbeidet i en kort periode ved Sauda smelteverk. Noen av mine arbeidskamerater lurte på hvorfor jeg jobbet der når jeg spilte så bra på trompeten.
Fra Sauda ble det tilbake til Steinkjer der militærtjenesten ventet. Her ble jeg, selvsagt, hornblåser og fikk støvler og sko slengt etter meg da jeg gikk fra brakke til brakke og blåste revelje.
Fra Steinkjersannan dro jeg videre til befalskolen på Gimlemoen i Kristiansand – og trompeten var med! Jeg spilte noen ganger på utesteder i Kristiansand.
På avslutningsmanøveren på befalskolen fikk jeg jobben som hornblåser. Da befalskolestyrken under denne manøveren ble overrumplet av heimevernstyrken, ropte daværende skolestyrer ved BSIS "Hvor er hornblåseren?" "Her!" Pedersen: "Blås ’Ilden opphører’ i alle himmelretninger!" Jeg blåste militærsignalet fra der jeg var. Da ropte Pedersen: "Gå opp til det høyeste punkt og blås alt du kan! " Og det gjorde jeg! Jeg fant det høyeste punktet i det nærmeste landskapet og blåste av lungers fulle kraft så gjenlyden ljomet ned over dalføret.
Jeg husker også da jeg møtte som rekrutt på Steinkjersannan – jeg var nygift og skulle få besøk av kona på brakka. Hun kom og vi satt og snakket sammen på seksmannsrommet. Straks etter ble jeg innkalt på vaktrommet av vakthavende sersjant som var vill av raseri for hvilke friheter jeg tillot meg; maken til frekkhet hadde han aldri opplevd. Han truet meg med å bli kastet i arresten (kakebua). Jeg visste fremdeles lite om de militære regler, og ble meget frustrert og trodde at jeg hadde gjort noe veldig galt. Kona ble jaget ut av leiren av vakthavende.
Jeg sto der som et stort spørsmålstegn. Så spurte han om nummer og navn, samtidig som han sa: "Se å komme deg i rett stilling!" Da nummer og navn kom sa han: "Er det du som spiller trompet i dansemusikken her omkring?" Det var det jo. Neste spørsmål var: "Er du i slekt med idrettsoffiseren her i leiren?" "Ja, han er bror min." Da begynte plutselig ting å skje.
Han beordret straks soldatene til å hente tilbake kona mi som var på full fart hjem i kulden! Nå ble det ordnet med eget kontor for egne samtaler.
Senere ble det for mitt vedkommende befalskole og politiskole – og hele tiden var trompeten med både som underholdning og til nytte for diverse arrangementer hvor det var ønskelig med bl.a. fanfarer m.v.
Etter befalskolen fikk jeg engasjement ved IØIII og da fikk jeg startet opp et musikkorps blant rekruttene. At dette gikk så glatt igjennom var nok at min kompanisjef (kapt. Heen) var på min side og god venn med bataljonsjefen.
Bilde 3. Et skadet bilde av Musikktroppen ved IØ III, Steinkjersannan 1957.
Dette var trolig det første og siste musikkorpset blant rekruttene.
I denne perioden var det to radiofantomer ved navn Rolf Kirkvaag og Leif Rustad som dro rundt på militærforlegningene med et program som hette "På stedet hvil". Her spilte jeg en kjent låt av Eddie Calvert sammen med Åsmund Bjørken og Per Asbjørn Heggdal m.fl.
Etter at vi flyttet til Malvik, kom jeg etter hvert med i Malvik Musikkorps det var ca. 1970. Her ble det etter hvert mange oppdrag i komiteer og arrangementer. Jeg husker spesielt da vi arrangerte kretsmusikkstevne og jeg fikk min sjef, Politimester Harkjerr, til å holde festtalen i teltet og som ble en stor suksess – han var en benådet taler!
P.g.a. Harkjerrs velvilje var jeg med å starte opp Politiets Brassband. Forut for det hadde jeg hver julaften – alene – spilt tre vers av "Deilig er jorden" i vestibylen på politikammeret. Dette var inntil da det eneste musikalske innslag på Trondheim Politikammer. Den gang bestod Politiets Brassband kun av ansatte ved Politikammeret og vi var 10–12 medlemmer. Vi spilte rundt omkring på gamlehjem og div. arrangement flere ganger – bl.a. på internasjonale boksekamper hvor vi måtte lære oss nasjonalsangene fra de forskjellige land. Vi syntes nok at det var et paradoks at vi bidro med positive innslag når det gjaldt akkurat denne sporten.
Bilde 4. Det opprinnelige Trondheim Politis Brassband.
Ila Hospitalkirke var den gang nær nabo til Trondheim politikammer. Der spilte vi førjulskonserter i mange år.
Jeg minnes spesielt at vi leide med oss en anerkjent kornetist fra Ila Brassband i forbindelse med et litt krevende religiøst soloparti. Da det kom til det punkt da soloen skulle komme – så ble det helt tyst. Flaut syntes vi det ble, men han sa at han var så nervøs at han ikke fikk ut en eneste tone. Jeg ble forundret over at vi kunne være så betydningsfulle.
Som tillitsvalgt i Sørtrøndelag Musikkrets fikk jeg bli med å planlegge festmiddag m.v. for Representasjonskapsmøte i Norsk Musikkforbund på Bergstaden Turisthotell på Røros.
Budsjettet var også den gang trangt og da spørsmålet om taffelmusiker kom, sa jeg : "Æ kan ta det!" Jeg hadde ca. førti kjente melodier klar på piano og disse ble utført mellom taler og andre innslag. Hedersgjesten ved anledningen var daværende rektor ved Toneheim Folkehøyskole, Torbjørn Dahl. Han sa i sin festtale "Må si at man har glede av sine gamle elever." Han var min lærer på folkeskolen og dirigent i guttekoret jeg var medlem i like etter krigen.
Pr. dags dato er jeg medlem i Malvik Musikkorps noe som snart strekker seg til ca. 37 år!
I alle disse årene har trompeten – på mange måter – vært en følgesvenn gjennom livet. Fremfor alt har den vært med på å få tankene bort fra traumatiske opplevelser i min jobb (politiansatt også i 37 år).
Jeg er fortsatt medlem i Malvik musikkorps og har solooppdrag når det trengs – spesielt når det dreier seg om sving og jazz.
Bård Asbjørn Hovik (f. 1935)
Trompetveien 6 (Veinavnet er ikke helt tilfeldig)
7560 VIKHAMMER
19. februar 2008
Oppdatert 19.02.2008 av AOV