Fra bind 3: Utøvere som brakte Norge heder og ære

Flere av våre komponister på slutten av 1800-tallet var i tillegg til å være komponist også fremragende utøvere. Ole Bull var blant de fremste fiolinistene i sin tid, Edvard Grieg en fremragende pianist med en finslepet og høyt oppdrevet teknikk, og Johan Svendsen, som egentlig var fiolinist, gjorde furore som dirigent – flere toneangivende kunstnerpersonligheter, blant andre Grieg og Carl Nielsen, så Svendsen som en av sin tids aller ypperste dirigenter. Edmund Neupert var minst like meget pianist som komponist. Som pianist var han utdannet ved Kullaks klaverakademi i Berlin – samme sted som Agathe Backer Grøndahl, vår første betydelige kvinnelige komponist. Hun hadde i tillegg til studiene hos Kullak i Berlin også studert med Hans von Bülow i Firenze og med Franz Liszt i Weimar.

De av våre kunstnere på 1800-tallet som fikk et navn som utøvende kunstnere utenfor Norges grenser, er ikke mange. Her skal nevnes fem – Karen Holmsen, Erika Nissen, Martin Knutzen, Gina Oselio og Ellen Gulbranson – to pianister og tre sangerinner.

Karen Holmsen (1832–1912)

Om sangerinnen Karen Holmsen (1832–1912) er det sparsomt med opplysninger til tross for at hun gjorde en betydelig karriere. Hun studerte med Isak Berg i Stockholm, en av Jenny Linds lærere, med Carl Helsted i København og Pierre François Wartel, Christine Nilssons lærer i Paris og med Pauline Viardot-García, en av sin tids største sangerinner. Hun debuterte i Kristiania 31 år gammel. Stemmen var meget omfangsrik, og hun kunne synge både sopran- og altpartier. Hennes karismatiske utstråling og dramatiske fremstillingsevne bidro til at hun feiret triumfer ved en rekke scener – i Frankfurt a. M., Bremen, Breslau, Weimar, Strasbourg, Köln, Zürich og Rotterdam; hun medvirket ved flere Gewandhauskonserter i Leipzig og ved de store konserter i London flere ganger sammen med Christina Nilsson. I 1876 medvirket hun i flere operaer på Christiania Theater – som Leonore i Beethovens «Fidelio», som Valentine i Meyerbeers «Hugenottene» og som Elvira i Mozarts «Don Juan». At hennes stemme var omfangsrik, vitner ikke minst følgende roller om: Azucena i Verdis «Trubaduren», er rolle som vanligvis synges av en mezzo-sopran, men som er skrevet for en kontra-alt, Fides i Meyerbeers «Profeten» og Ortrud i Wagners «Lohengrin» er typiske mezzo-sopranpartier, mens Elisabeth i Wagners «Tannhauser» er et rent sopranparti.

Erika Nissen (1845–1903)

Pianistinnen Erika (Lie) Nissen ble født i Kongsvinger der hennes far var sakfører. Barndomshjemmet bar preg av musikk og litteratur. Erikas fetter var dikteren Jonas Lie som senere giftet seg med hennes eldste søster Thomasine, og sammen med ham var Ole Bull og Bjørnstjerne Bjørnson ofte gjester i barndomshjemmet. Den første musikkundervisning fikk hun av moren, og etter morens død av den eldre søsteren Ida.

Erikas far døde da Erika var 15 år og familien flyttet til Kristiania. Her ble Halfdan Kjerulf hennes klaverlærer, mens Ole Bull ble den som første gang lot henne medvirke på en offentlig konsert. Etter at de hadde flyttet til Kristiania «hendte der noget, som ellers kun pleier at indtræffe i Komediernes sidste Akt,» har Erika Nissen fortalt, «1000 Speciedaler dumpede pludeslig ned til os fra en død Ur-Grandtante eller lignende, og midt i sin Fattigdom besluttede Mor urokkelig, at for de tusend Daler skulde Ida og jeg reise til Udlandet og høre Musik.» De reiste til Berlin og oppholdt seg der i to år fra 1861. Her ble Erika med anbefaling fra Kjerulf elev ved Th. Kullaks klaverakademi. Da hun kom hjem i 1863, var moren død, noe som gikk sterkt innpå henne. Hun fikk imidlertid et stipend på 400 kroner og dro tilbake til Kullak i Berlin der hun både var student og lærer ved akademiet. Mens hun var i Berlin, traff hun Rikard Nordraak og var en stund forlovet med ham. Hun avsluttet studietiden i Berlin et par år senere med en meget vellykket konsert i et fullsatt Schauspielhaus.

Vinteren 1870–71 oppholdt hun seg i København der hun underviste ved konservatoriet. Her kom hun i kontakt med danskenes store komponist Niels Wilhelm Gade. På hans anbefaling opptrådte hun 14. desember 1871 for første gang ved en Gewandhauskonsert i Leipzig. Om dette har hun selv fortalt blant annet følgende: «Man sagde, at jeg burde gjøre Visit til Direktionens Medlemmer, altsaa ogsaa til David, den udmerkede Kunstner og Konsertmester i Gewandhaus. Jeg gik – og tænkte i min Uskyldighed ikke paa, at David kunde være krænket, fordi Gades Introduktion ikke var rettet til ham. Han modtog mig iskoldt, og da det var ham, som skulde dirigere, blev jeg mere og mere angst.» Ferdinand David ville hverken la henne få prøve med orkestret eller spille noe for ham alene – det bar rett til den offentlige generalprøven. «Det er overflødigt at sige, at den mindste Chikane fra Dirigentens Side fuldstændig kunde have ødelagt mig.» Hun skulle være solist Chopins f-moll klaverkonsert, og «Davids Holdning var i Begynnelsen kold og fuld af Animositet; men min Opfatning, der afveg endel fra den gjængse i Tyskland, maa have tiltalt ham. Han blev varmere og varmere, og hans Taktstok inspirerede mig. Tilslut satte han sig ned, kastede Takstokken og raabte: ‘De behøver ikke mig, De kan jo spille alene.’ Generalprøvens talrige Publikum brød ud i Jubel, og min Skjæbne var afgjort. Snart regnede det med Engagementer fra Tyskland og Holland.»

Kirtikerne trakk frem de sterke superlativene, de skrev til og med at «Erika Lie mindede om Clara Schumann, Leipzigernes Klaver-Madonna» – svært sterke ord i Leipzig. Hun ble engasjert til enda to konserter i Gewandhaus. Sannsynligvis var den ene av dem den som fant sted 22. februar 1872 da hun var solist i Griegs a-moll-konsert, den første fremførelsen av konserten i Leipzig – hun hadde i april 1871 vært solist med Grieg som dirigent da han for første gang selv dirigerte konserten i Kristiania. Det er etter fremførelsen i Gewandhaus at forlaget E. W. Fritzsch utga konserten – Griegs tre tidligere forsøk på utgivelse hadde strandet.

I 1874 giftet Erika Lie seg med legen Oscar Nissen i Kristiania. Han var levende opptatt av musikk, og ble med henne på en konsertturne som hun gjorde 1876–77 i Tyskland, Holland, Belgien, Danmark og Sverige. Selv om hennes mann elsket musikk, sa Erika Nissen likevel fra nå av fra seg de fleste engasjementstilbudene – mer og mer følte hun at en hustru og mors forpliktelser måtte komme i sentrum og avslo blant annet tilbud om å gi konserter i Wien og Prag samt en reise til Amerika. Men hun gjorde unntak. To av disse unntakene var sammen med Grieg – i Berlin i januar 1888 og ved åpningskonserten av den store nordiske musikkfest i København i juni samme år. Begge konsertene ble bejublede fremtredner for Erika Nissen.

De siste årene av sitt liv var hun for det meste i Norge der hun konserterte og underviste, for det meste i hovedstaden Kristiania. Hun ble spesielt kjent for sine konserter sammen med sin gode venn Agathe Backer Grøndal – «Flygelsøstrene» som Hans von Bülow kalte dem. Som pianistinne ble hun lagt merke til for sine fremførelser av romantisk musikk i tillegg til norsk musikk som hun ved flere anledninger urfremførte. Om hennes spill har det vært skrevet at det må «betragtes paa basis af en lykkelig inspiration , en næsten profetisk intuition». Hun har selv sagt at hun teknisk hadde kunnet drevet det enda lenger enn hun gjorde, men «jeg vilde aldrig kunne faa mig selv til at sidde ved Pianoet Dag ud og Dag ind 10–12 Timer om Dagen og lukke mine Ører for hele den Verden, som lever omkring mig. Jeg vil have Lov og Tid til at være Menneske.» Da hun døde i 1903, var hun blant våre aller ypperste pianister og av internasjonalt format. Ved båren ga presten et lite øyeblikksbilde av henne – et bilde som viser både mennesket og kunstnerinnen Erika Nissen: «Det var ifjor Vinter. Midt i Arbeidsnøden. Saa kom hun styrtende ind paa Kontoret ... ‘Jeg vil spille, – spille Penge sammen til Arbeiderne. De er saa go’e. Men Fattigdom gjør ofte saa ond. Derfor vil jeg spill, – spille lidt godt ind til dem.

Gina Oselio (1858–1937)

Sangerinnen Gina Oselio het opprinnelig Ingeborg Aas, men da hennes store italienske publikum hadde problemer med å uttale det norske navnet, forandret hun det ganske enkelt til det italienskklingende Gina Oselio. Hun ble

født i Kristiania og viste tidlig musikalske anlegg. Hun fikk først klaverundervisning, og i 13-årsalderen kunne det se ut som det var pianistinne hun burde bli. I 16-årsalderen begynte imidlertid hennes interesse for sangen å gi seg uttrykk. Noen rådet hennes far til at hun skulle få sanginstruksjon, men faren svarte at «nei, tak, jeg vil ikke ha nogen teaterdame av min datter». Han ga etter en stund allikevel etter og lot henne få ta noen timer med den svenske sangeren Fritz Arlberg som en tid gjestet i Kristiania. Etter seks leksjoner der han fremfor alt hadde innprentet i henne «Teknikens Værd og lærte hende, at Respirationen var Hovedhjørnestenen i al Sangkunst» i tillegg til «Udtalens Tydelighed», sa han til henne: «Nu kan lilla frøken ga hem och säga sin fader, at lilla frøken om ett år sjunger alla skandinaviska primadonnor sønder och samman. Jag skall gänast skriva til primadonnan i Stockholm, fru Stenhammar, som säkert tar hand om frøken som sin elev.» Det gjorde fru Stenhammar og i tre år frem til hun døde i 1880 studerte Gina Oselio i den svenske hovedstaden. Også det svenske kongehuset fattet interesse for den begavede norske sangerinnen – kongen ga henne stipendium og prinsesse Eugenie inviterte henne til Gotland.

I 1879, den 11. desember, debuterte hun på Stockholmsoperaen som Leonora i «Favoritinden» av Donizetti. I januar 1880 kom den neste rolledebuten, som Amneris i Verdis «Aida», og i februar den tredje, som Ortrud i Wagners «Lohengrin». Debuten i Stockholm ble imidlertid ikke et avgjørende gjennombrudd for Oselio – selv om man erkjente hennes usedvanlige stemmeomfang, var hun som kunstner ennå uferdig. Etter et års engagement på Stockholmsoperaen fulgte hun fru Stenhammars råd: «Tænk aldrig paa at leve heroppe i vore snevre Forhold! Reis ud!»

Det gjorde Gina Oselio. Høsten 1881 dro hun til Paris og studerte med tidens største pedagog, Madame Mathilde Marchesi. Etter å ha avsluttet studiene debuterte hun i Padua i Italia – i et kontra-alt-parti, nemlig som Azucena i Verdis «Trubaduren». Deretter sang hun i Venezia, Firenze, Palermo, Messina og Roma – alle steder med stigende anerkjennelse som følgesvenn. Hennes lykke var gjort, og de store forventninger som ikke minst hennes lærere hadde hatt til henne, var nå i ferd med å gå i oppfyllelse. Etter nærmest å ha lagt Italia for sine føtter, fulgte operaene i Budpest, London og St. Petersburg i tillegg til Kroll-operaen i Berlin, og før 1890 hadde hun sunget i alt 22 partier på 13 forskjellige operaer.

Gina Oselios stemme var av en slik kvalitet og omfang at hun behersket både alt-, mezzo- og sopranpartier. «De første 7 aar av min karriere sang jeg utelukkende mezzosopran», og debuterte med «de tre svære mezzosopranpartiene: Leonora, Amneris og Ortrud. Min debut i Italien var i Azucenas kontra-altparti og i mine debutaar i Italien sang jeg ikke et eneste sopranparti. Det var ved den keiserlige opera i Budapest, hvor jeg var engageret som primadonna mezzosopran, at jeg sang mine første sopranpartier». Dette fortsatte hun med resten av karrieren, bortsett fra tittelrollen i «Carmen» av Bizet.

Hun fikk mange oppfordringer om å synge i Skandinavia, men svarte ved en anledning nokså kontant: «Når man tænker at skabe sig et navn ude i verden, er det til lige liden nytte at feire triumfer i Skandinavia som i Saharaørkenen.» Men i september 1888 opptrådte hun for første gang i København med en bejublet Carmen, i oktober ga hun flere konserter i Kristiania og i november i Stockholm – for fulle hus og enorm begeistring. I 1892 Sang hun Brünnhilde i Wagners «Walküre» i Torino for 4000 tilhørere – den første oppføringen av denne operaen i Italia.

I 1893 giftet hun seg med teatersjef Bjørn Bjørnson. Sammen foretok de en rekke konsert- og opplesningsturnéer over hele Skandinavia. Men det ble et stormfullt ekteskap, og til slutt gikk det over styr og de ble skilt i 1909 etter at Bjørn Bjørnson hadde forlatt henne to år tidligere.

I januar 1900 gjorde Gina Oselio et gjestespill i Berlin der hun gjorde Margaretha i «Faust» og hovedrollen i Carmen. Kritikerne var ikke nådige mot hennes Carmen. Men Carmen ble hennes store rolle. Hennes fremstilling av hovedpersonen skilte seg fra den vanlige, og selv sa hun blant annet følgende om rollen: «Man er jo vant til at Carmen skal være sød og graciøs. Det er ikke sandt, ikke rigtigt! Carmen skal skræmme, publikum skal få foragt og avsky for hende – hjerteløs og falsk som hun er!» Gjestespillet i Berlin ble hennes siste utenfor Skandinavia, men hun sang i «Carmen» i Kristiania i 1903, i 1904, i anledning sin 50-årsdag i 1907 og ved sitt 40-års-jubileum i 1917. Etter at hun hadde slått seg ned i Kristiania, gjorde hun en rekke kirkekonserter som alle samlet fulle kirker.

Da hun debuterte i Italia skrev en av anmelderne om henne at hun er riktignok «født blandt de norske fjordenes sne og is, men hun har i sine årer det vi vil kalle den ‘hellige ild’.» En av musikkanmelderne i London-avisen «Times» pongterte ved en anledning det mest karakteristiske ved Gina Oselio når han skrev at hun hadde «et sjeldent scenisk Talent, dramatisk Lidenskab, forenet med lyrisk Ynde, alle Sindsrørelsernes Skala, udtrykt gjennem en korrekt Plastik i hennes vilde, fantastiske Azucena, hendes dæmonisk slangeagtige Ortrude, hendes poetiske, følsomme Elisabeth, hendes barnlige, yndefulde Margaretha eller hendes excentriske sanseberusende Carmen – i alle er hun lige karakteristisk sand som kunstnerisk dominerende.»

I 1929 fikk Gina Oselio kunstnerlønn for sin innsats som sanger, og da hun døde i 1937, gikk en av Nordens største sangbegavelser bort.

Martin Knutzen (1863–1909)

Pianisten Martin Knutzen , som var født i Drammen, ble tidlig satt i handelslære til tross for at hans musikalske anlegg var blitt lagt merke til både av bestefaren som var musiker, og hans eldste søster som var musikklærerinne. Hans musikkinteresse var imidlertid så sterk at mens han var i handelslære tok han timer hos Christian Cappelen som da fremdeles var organist i Drammen. Det som ble av avgjørende betydning for ham, var at Agathe Backer Grøndahl ble hans lærer i to år. Etter alt å dømme var hun hans lærer første halvdel av 1880-tallet før han dro til høyskolen i Berlin i 1885 der han ble elev av professor Barth som skaffet ham friplass ved høyskolen. Her fikk han anledning til å spille med violinisten Joseph Joachim, og da han avsluttet studiene var han solist i Beethovens klaverkonsert nr. 5 i Ess-dur – Keiserkonserten.

Den grunnleggende innføringen i klaverteknikken fikk han hos Agathe Backer Grøndahl. Da han i 1887 kom til Wien og ble elev av en annen av tidens store pianister og pedagoger, Theodor Leschetizky, viste det seg at Agathe Backer Grøndahls teknikk var meget lik den Leschetizky underviste. Dette forteller Knutzen i flere brev skrevet under studietiden hos Leschetizky i perioden 1887–89, brev han skrev til pianistinnen Erika Stang som han hadde studert sammen med i Berlin. I et brev fra Wien 17. januar 1888 skriver han blant annet: «Altid kommer jeg tilbage til Fru Grøndahls Undervisning med at spille stærkt for at faa det fast i Fingrene; ligeledes er det her. Fra Prof. Barths Methode er den ganske forskjellig. De ved, han vilde have alt saa løst som muligt, Prof. L. derimod alt fast, og det hele gaar ud paa at gjøre alt bekvemt, saa man sparer sig for meget overflødigt, som man ellers er tilbøyelig til.»

I brevene kommer det frem at Knutzen hadde svært dårlig samvittighet da han forlot professor Barth i Berlin og reiste til Wien for å studere med Leschetizky. Hans samvittighetskvaler i denne forbindelse sprang ut av et svært sensibelt og følsomt sinn, som preget Martin Knutzens personlighet: «Uf, jeg tænker saa ofte paa Barth ... Jeg kan ikke faa jaget de Tanker væk fra mig; De ved, hvorledes jeg er, og efter det Brev, han sendte mig, har mine tanker været forfærdelig urolige ... Epstein, som Barth raader mig til at gaa til, er Lærer ved Conservatoriet, men er ikke Lillefingeren av Prof. L. ... Det gjør mig saa ondt at tænke paa at Barth kunde tro, jeg var utaknemmelig, det er ikke tilfældet, jeg elsker ham lige høit.»

Martin Knutzens første opptreden i Kristiania fant sted i 1887 da han var solist med Musikforeningen i Beethovens klaverkonsert nr. 5 i Ess-dur, «Keiserkonserten». Hans egentlige debutkonsert i Kristiania fant imidlertid sted i april 1889 da han ga en egen aften som ble meget vel mottatt. Da han avsluttet sine studier med Leschetizky fikk han av Leschetizky tilbud om å bli professor i klaver ved konservatoriet i Riga. Knutzen avslo med den begrunnelse at han ville studere ennå et år med Leschetizky.

I januar 1892 spilte Knutzen i Bremen og etter konserten der han blant annet spilte Schumann og Chopin, skrev en av avisene: «Den unge norske Pianist Hr. Martin Knutzen er en genial Kunstner, der i Schumanns saavel musikalsk som teknisk svære symfoniske Etuder lagde for Dagen et fuldendt Mesterskab. Foruden fremragende Virtuosteknik besidder Hr. Knutzen tillige en virkelig genial Foredragsmaade. Med samme Mesterskab foredrog Hr. Knutzen tillige 3 af Chopins Kompositioner.» Sener samme år opptrådte Knutzen i «Wiener Tonkünstlerverein» der han var solist i Sindings klaverkonsert i Dess-dur og høstet laurbær også her. I 1900 ga han to meget vellykkede konserter i London.

I tillegg til dette ga han utallige konserter i Norge – blant annet ga han fra tiden rundt århundreskiftet to årlige konserter i hovedstaden. Hans repertoar var i all hovedsak romantisk med konserter som Schumanns a-moll-konsert, Saint-Saëns c-moll-konsert, Tscaikowskijs b-moll- og G-dur-konsert som sentrale. I tillegg hadde han også Wilhelm Stenhammers klaverkonsert i b-moll, op. 1, og Edward Mac Dowells d-moll-konsert, op. 23, på repertoaret, og da han fremførte dem i Kristiania, var det førsteoppførelser av dem i Norge.

Martin Knutzens helse var ikke sterk og med de krav han stilte til seg selv, ble slitasjen stor, så stor at han de siste årene av sitt liv slet med sykdom. Han ga sin siste konsert i 1906. Da han døde i 1909, var han i Norge etablert som vår fremste pianist ved siden av Agathe Backer Grøndahl og Erika Nissen. Det grunnlaget han hadde lagt for en karriere utenfor Norge, fikk han bare i beskjeden grad fulgt opp.

Ellen Gulbranson (1863–1947)

var svensk og født Nordgren i Stockholm i 1863. I 1890 giftet hun seg imidlertid med en nordmann, daværende, senere oberstløytnant Hans Gulbranson og hadde fra da av sitt hjem i Kristiania, selv om hennes virke som sangerinne gjorde at hun oppholdt seg i utlandet i lengre perioder.

Da hun var 17 år gammel, ble hun antatt som elev ved konservatoriet i Stockholm der hun hadde professor Julius Günther som vokallærer. Fra 1883 studerte hun med Madame Mathilda Marchesi og Elena Kenneth i Paris. Sommeren 1886 ga hun sin debutkonsert i Stockholm, og den var så vellykket at hun dro tilbake til Paris for å fortsette studiene. Mens hun var i Paris, ga hun en rekke kirkekonserter sammen med organisten Eugène Gigout. Men høsten 1887 forlot hun Paris og reiste tilbake til Stockholm.

I mai 1888 var hun på turne med komponisten Emil Sjögren og fiolinisten Tor Aulin. De to klarte å overtale henne til å bli med til København der den store nordiske musikkfesten skulle finne sted. Det var ved denne anledning at hun traff Edvard Grieg, som etter å ha hatt en prøve med henne skrev hjem til Frantz Beyer: «Nina og jeg var like væk Begge to! Stemme, Ånd, Natur, Sandhed, Skjønhed – alt! – Jeg tør sige, jeg har ikke truffet noget, mig så sympatisk i Retning af Sang.» Og ved en rekke anledninger skulle Ellen Gulbranson gi konserter sammen med Edvard Grieg.

I 1888 ga hun sin første opptreden i Kristiania – ved en kammermusikk-soire som Grieg ga i Brødrene Hals’ konsertsal, og en kritiker skrev at «hun kom som et pust fra den frie natur.» I 1889, den 10. januar, kom hennes debut som operasangerinne – som Amneris i Verdis «Aida» på Stockholmsoperaen. Svenske aviser skrev at hun «overøstes med Bifald og fremkaldelser fra den tæt besatte Salon». I mai debuterte hun i en Wagner-rolle, som Ortrud i «Lohengrin».

Det er som en av tidenes aller største Wagnersangerinner Ellen Gulbranson er blitt kjent. Arne van Erpekum Sem har fortalt hvorledes det gikk til første gang hun ble nevnt i forbindelse med den aller mest kjente av Wagner-rollene – Brünnhilde. Det var «en søndag eftermiddag ved en mottagelse hos den store danske skuespillerinne Betty Hennings i København [i 1888]. Ellen Gulbranson stod ved pianoet og sang Dyvekes sange av Heyse. En fremmed herre kom inn i salongen, pekte på henne og sa: ‘Der har jeg min Walküre’. Det var Johan Svendsen». Det skulle imidlertid gå nær på tre år før det lot seg gjøre å få oppført Wagners «Walküre». Først 7. mars 1891 kom førsteoppførelsen i København med Ellen Gulbranson som Brünnhilde og med Svendsen som dirigent. Suksessen var formidabel, og ryktet nådde helt til Bayreuth. Der hadde man lenge søkt etter en ny Brünnhilde, og «fru Cosima Wagner skrev til Johan Svendsen for å spørre om hans mening om fru Gulbranson og bad om hennes fotografi. Johan Svendsen, som ellers ikke var meget skrivende av sig, opfylte fru Wagners ønske, men hørte merkelig nok ikke mere om saken. Samme år – altså i 1891 – reiste fru Gulbranson til Bayreuth for å se festspillene der. Forsiktigvis innskrev hun sig i fremmedboken som fru premierløitnant Gulbranson, Christiania, da hun vilde ha ferie og aboslut ikke hadde til hensikt å synge eller overhode å komme i noen forbindelse med festspill-myndighetene. Men alt neste morgen klokken 10 blev der banket på hennes hotelldør, og direktør Kniese blev meldt ... fru Wagners høire hånd. Han spurte, om det var den fru Gulbranson, som nylig hadde sunget Brünnhilde i København, og det gikk det jo ikke godt an å nekte. Et par minutter efter klang Elisabeths hilsen ‘Dich teure Halle’ gjennom det gamle hotell, og dørene sprang op av bare forskrekkelse over den veldige stemmeprakt. To timer efter stod fru Gulbranson i Wahnfried og sang for fru Wagner, Mottl, Richter, Levi og de andre berømte Wagner-dirigenter, og dermed var grunnen til hennes verdensberømmelse lagt.»

Det skulle imidlertid gå flere år før Ellen Gulbranson kom til å stå på scenen i det berømte festspillhuset i Bayreuth. I 1892 fikk hun sitt første barn, i 1893 var det ingen festspill, og i 1894 var hun igjen forhindret. Først 27. juli 1896 debuterte hun i Bayreuth, og fra da av og frem til utbruddet av første verdenskrig kunne ingen gjøre Ellen Gulbranson rangen stridig som sin tids fremste Wagner-sangerinne – hun hadde i disse årene heller ingen som hun delte rollen med i Bayreuth. I tillegg til Brünnhilde sang hun også Kundry i «Parsifal». Foruten i Bayreuth sang hun Brünnhilde i Berlin, Wien, München, London, Paris og Moskva foruten at hun gjorde utdrag av Wagners operaer i konsertsammenheng over hele Europa.

Da hun sang i Beyreuth for siste gang i 1914, har hun fortalt at hun hadde følelsen av at dette var siste gang – mordet i Sarajevo inntraff under prøvene 28. juni og også i festspillbyen merket man spenningen, og programmet måtte legges noe om. Imidlertid ble hele «Ringen» fremført i tiden 25.–29. juli. Den norske musikkforskeren O. M. Sandvik var til stede og skrev i den forbindelse om Ellen Gulbranson: «Den som har oplevet Fru Gulbransons Brynhilde, hendes modne Kunst, der omspænder alle Teknikens Virkemidler og saa selvfølgelig sænker sig i Mesterens fineste Intentioner, forstaar at hun hører til de faa som helt magter at gjøre hans Skikkelser til Virkelighet. Hun danner Skole ... Man sander den uforlignelige Alberich-Sanger Eduard Habichs Ord til hende like efter Forestillingen: ‘De spiller ikke, De lever det Hele!’ Hun er den Midtfigur som Wagner har tiltænkt Brynhilde at være ... Hun er Brynhilde, man kan ikke tænke sig nogen anden. Og de store som maatte følge, vil for en væsentlig Del være dannet efter hendes Billede.»

Etter dette kom Ellen Gulbranson ikke tilbake til Bayreuth – i 1914 var hun 51 år. Men hun fortsatte å gi konserter i flere år, fra 1923 en rekke avskjedskonserter. Hun døde 2. januar 1947.

Kontaktperson: Arvid Vollsnes.