Da vi fikk beskjeden om at Janne var død 15. juni, bare 59 år gammel, kom det som et sjokk. Mange visste at Janne hadde vært alvorlig syk i noen år, men dette var ikke noe hun selv tematiserte. Tvert imot hadde hun som vanlig fullt fokus på publikasjoner og søknader, og det var nesten umulig å forestille seg at hun, som var så full av liv, kunne være dødssyk. Det er fortsatt vanskelig å forstå at vi aldri mer skal høre den trillende latteren hennes i gangene på Henrik Wergelands hus.
Janne Bondi Johannessen var professor i lingvistikk og språkteknologi på Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo i en årrekke, og som faglig leder av Tekstlaboratoriet gjennom nesten 30 år var hun en institusjon.
Faglig lå Jannes hovedinteresse i morfologi, syntaks, og forskningsmetodologi, særlig utviklingen av skriftlige og muntlige korpus. Innen disse områdene var hun et stort internasjonalt navn, og en foregangskvinne på feltet. På begynnelsen av 2000-tallet dreide forskningsinteressen hennes mot nordgermanske dialekter, og de siste ti årene særlig mot norsk i Amerika. Her gjorde Janne en uvurderlig innsats med å samle inn og bevare umistelig talespråkmateriale for ettertiden, og i å introdusere flere unge forskertalenter for feltet.
Siden 2013 var Janne et sentralt medlem av kjernegruppa på det da nyopprettede senteret for fremragende forskning Senter for flerspråklighet (MultiLing), hvor hun var senterets viktigste kapasitet på feltet nedarvingsspråk, og særlig norsk i Amerika. I 2019 ble hun oppnevnt som medlem av det Det norske vitenskapsakademi, og i 2019-2020 var hun dessuten tilknyttet det prestisjefylte prosjektet MultiGender: A Multilingual Approach to Grammatical Gender på Senter for grunnforskning (CAS).
Som forsker var Janne ekstremt produktiv, full av pågangsmot og med en sjelden evne til å få i gang og drive fruktbare samarbeid og forskningsprosjekter, både innen grunnforskning og infrastruktur. Hun ledet flere store norske og skandinaviske dialektprosjekter finansiert av Forskningsrådet, i tillegg til det store, nasjonale infrastrukturprosjektet Language Infrastructure made Accessible (LIA).
Janne hadde stort engasjement både for folk og forskning, og i det NORAD-finansierte bistandsprosjektet Linguistic Capacity Building - Tools for the inclusive development of Ethiopia kom dette engasjementet virkelig til sin rett. Faglig sett var prosjektet en stor suksess, men også menneskelig gav Janne alt. Da en stor gruppe yngre etiopiske forskere var på ett av flere forskningsopphold i Norge, sørget hun ikke bare for det faglige programmet, men også for at alle fikk låne varme klær og vintersko.
På MultiLing var Janne også satt pris på for sin uvanlige varme og for sine meningers mot. Hun kunne være nådeløst ærlig, men hun var også genuint interessert i mennesker. Hun brydde seg og tok et nesten moderlig ansvar for de yngre forskerne, og kjente et særlig ansvar for unge, kvinnelige doktorgradsstipendiater. Under Jannes beskyttelse led man ingen overlast! Samtidig var hun aldri redd for en god diskusjon. Hun sa rett ut hva hun mente, og til og med hennes faglige meningsmotstandere hadde stor respekt for henne, selv om de kunne være rykende uenige i sak.
Janne var høyt elsket, og hun vil bli sårt savnet. Men arbeidet hennes lever videre – både i tekstene hun skrev, og i menneskene hun samarbeidet med.
Elizabeth Lanza
Mari C. R. Otnes
Unn Røyneland